etruskerne – opprinnelse og historie

Mange forskere, særlig i Italia, hevder at etruskerne representerer en før-indoeuropeisk urbefolkning i Etruria. De henviser til at det ikke er noe brudd i kulturutviklingen i denne landsdelen fra Villanova-kulturen til den etruskiske perioden. Men et fremmed innslag med orientalske kulturformer har siden virket sterkt inn på dette befolkningssubstratet og skapt den etruskiske blandingskulturen. Andre forskere hevder at det etter all sannsynlighet er en kjerne av sannhet i den antikke tradisjonen som med hjemmel i en beretning av Herodot fortalte at den ene halvdelen av det lydiske folket under kongesønnen Tyrsenos var dratt over havet til umbrernes land som følge av hungersnød i Lydia.

Den antikke beretningen om en samlet innvandring kan vanskelig være riktig; mer trolig har etruskerne kommet i mindre flokker gjennom et lengre tidsrom, formodentlig som et resultat av en ekspansjon vestover fra det opprinnelige hjemmet ved Lilleasias vestkyst. Av enkelte greske forfatteres omtaler fremgår det at det bodde tyrsenere i den nordlige delen av Egeerhavet. En berømt innskrift fra øya Lemnos fra ca. år 600 fvt. er på et språk som ligner etruskisk. Allerede meget tidlig må de også ha dratt sørover til Afrikas nordkyst om man kan stole på den tidligere nevnte egyptiske innskrift fra 1200-tallet fvt., hvor etruskerne omtales som «folket fra øyene i nord».

Etruskernes kjerneområde var landskapet mellom Apenninene og Det tyrrhenske hav, nord og vest for elven Tevere (Tiber). Fra dette opprinnelige området foregikk det under etruskernes storhetstid på 600- og 500-tallet fvt. en ekspansjon nordover mot Posletta og Sør-Tirol, sørover mot Campania til Capua. Etruskerne var da det herskende folk på Apenninerhalvøya.

Også Roma stod en tid under herredømme av konger som tilhørte den etruskiske ætt tarquiniene; fordrivelsen av denne ætten var i virkeligheten en romersk oppstand mot etruskerveldet. Etruskernes maktstilling ble i nord alvorlig rokket ved gallernes innvandring i ca. 400; i sør led de flere nederlag i kampen mot de greske kolonister (særlig slaget ved Kyme i 474). Skjebnesvanger var romernes erobring av Veii i 396, som innledet erobringen av de etruskiske byer på 200-tallet, inntil området under Augustus var helt latinisert.

Etruskerne dannet ingen politisk enhet; det eksisterte bare en konføderasjon av vesentlig religiøs art mellom 12 selvstendige byer. Tarquinii (Tarquinia) var den mest betydningsfulle. Se Etruria. På Posletta lå en annen gruppe, blant andre Mantova og Felsina ved Bologna. En tredje gruppe fantes i Campania, blant andre Capua, Nola, Pompeii, Sorrento. De enkelte bysamfunnene ble i den eldste tid styrt av konger (latin lucumo,) men senere, fra ca. 500 fvt., av årlig vekslende embetsmenn. Samfunnsformen hadde et utpreget aristokratisk tilsnitt. Kvinnen inntok, i motsetning til gresk og romersk skikk, en fremtredende plass i samfunnslivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.