Eternarkose, tilsetning av damp fra dietyleter til innåndingsluften for å fremkalle bevisstløshet og smertefrihet (generell narkose) under operasjoner. Eterdamp var det første praktisk brukbare narkosemiddel, den første demonstrasjon av eternarkose fant sted i Boston, USA i 1846. Innånding av eterdamp fra et stykke gas fuktet med eter (åpen maske) eller fra et fordampningsapparat (eterfordamper) var deretter en standard narkosemetode i over hundre år. Eterdamp gav en relativt stabil narkose og kunne gis med rimelig sikkerhet selv under primitive forhold. Den er imidlertid svært eksplosiv, slimhinneirriterende og gir sterk slimproduksjon, den fører også ofte til kvalme og brekninger etter narkose. Eterdamp ble derfor erstattet av nyere narkosegasser (anestesigasser) i årene rundt 1960, men narkose med eter på åpen maske ble fortsatt gitt på norske sykehus så sent som i 1970-årene. De klassiske stadiene som beskriver narkosens dybde, refererer til eternarkose.

Eternarkose i forbindelse med operasjoner har i dag mest historisk interesse. Eterdamp kan ha en spesielt gunstig effekt på luftrørsforsnevringen (bronkospasmen) ved alvorlig astmaanfall, og langvarig eternarkose, kombinert med respiratorbehandling, har vært gitt til pasienter med livstruende anfall hvor vanlige astmamedisiner ikke gir bedring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.