Et medium man tidligere antok at himmellegemene beveget seg i og lyset forplantet seg i (verdenseteren). Descartes (1596–1650) forsøkte å forklare det kopernikanske verdensbilde ved å anta at verdensrommet var fylt med en virvlende eter som presset planetene inn i deres baner rundt Solen. Forestillingen om eter som formidler av mekanisk kraft ble forlatt etter at Newton (1642–1727) i sin gravitasjonslov gjorde rede for planetbevegelsene uten å benytte eterbegrepet.

Newton utformet også en lysteori hvor han antok at lysble overført ved hjelp av små partikler (korpuskler) og ikke trengte et medium å forplante seg i. Hans samtidige, C. Huygens, utformet imidlertid en teori om lys som eterbølger, en teori som syntes å ha fått sin bekreftelse da A. J. Fresnel og T. Young i begynnelsen av 1800-tallet påviste fenomener som bøyning, interferens og polarisasjon av lys, fenomener som ikke kunne forklares ved korpuskelteorien på noen enkel måte. Omtrent samtidig gjorde M. Faraday undersøkelser over elektriske og magnetiske fenomener, og han forklarte sine resultater ved å anta at kraftvirkningen mellom ladningene ble formidlet gjennom et medium, en eter, omtrent på samme måte som mekaniske krefter overføres gjennom et elastisk medium. Faradays teorier ble videre utviklet av J. C. Maxwell (1831–79), som viste at lys kunne forklares som et elektromagnetisk fenomen, slik at lyseter og elektromagnetisk eter var det samme. Den eksperimentelle bekreftelsen på dette kom 1888 da H. Hertz påviste elektromagnetiske bølger.

I siste halvdel av 1800-tallet var mange fysikere sterkt opptatt av å undersøke en mulig analogi mellom elektromagnetisk eterteori og hydrodynamikk. Bl.a. kan nevnes nordmannen C. A. Bjerknes' sammenligninger av kreftene mellom pulserende kuler i en væske og elektrisk ladde kuler. For å få teorien til å stemme måtte eteren tillegges mange merkverdige egenskaper, f.eks. måtte den ha en tetthet som var ca. 1012 ganger vannets tetthet, men samtidig måtte den ikke yte motstand når himmellegemene beveget seg gjennom den. Den alvorligste vanskeligheten var forbundet med bestemmelser av lyshastigheten. På den ene side viste astronomiske undersøkelser (av lysaberrasjon) at lyset beveget seg med konstant hastighet i verdensrommet, slik at eteren måtte være i ro. På den annen side viste Michelson-Morley eksperimentet 1887 at lyshastigheten var konstant i forhold til Jorden, og at eteren derfor måtte følge med Jorden i dens bevegelse. 1904 lyktes det H. A. Lorentz å samordne disse fenomenene i matematiske formler (Lorentz-transformasjonen), men man hadde derved tillagt eteren så mange underlige egenskaper at man vanskelig kunne få noen fysisk forestilling om hva den egentlig var.

Da Einstein fremsatte sin spesielle relativitetsteori 1905, gav han avkall på eterforestillingen, og videre utforming av relativitetsteorien og kvantefysikken har ført til at eteren ikke lenger ansees som noen fysisk realitet. De fenomener man tidligere forklarte ved å tillegge en eter spesielle egenskaper, beskrives nå som følger av egenskaper ved rommet og tiden selv og den energi som finnes der.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.