Estlandssvensker, tidligere svensk minoritetsgruppe i det vestlige Estland og på noen estiske øyer, bosatt der fra middelalderen. Dialekten går tilbake til 1200-tallet. Deres nasjonale særpreg ble styrket i den tiden landet tilhørte Sverige. Russland sikret seg herredømmet over Estland 1710 (bekreftet ved freden i Nystad 1721), og 1781 ble flere hundre estlandssvensker tvangsflyttet fra Dagö til Ukraina, hvor de grunnla Gammalsvenskby ved nedre Dnepr.

I mellomkrigstiden hadde estlandssvenskene, i likhet med baltiske tyskere og jøder, særlige minoritetsrettigheter i form av kulturelt autonomi. De fleste gjenlevende estlandssvensker, ca. 8000 personer, flyttet 1943–44 med tysk tillatelse til Sverige, mens ca. 1300 ble igjen. Utflyttingen fortsatte i tiden etter den annen verdenskrig. For de få gjenværende ble situasjonen ytterligere vanskeliggjort av begrensningene den sovjetiske grensesonen medførte, og den egentlige estlandssvenske befolkningen i Estland var innen Sovjetunionens fall redusert til noen få enkeltpersoner.

I 2007 ble det likevel igjen opprettet kulturautonomi for den estlandssvenske folkegruppen i Estland. Det estlandssvenske museum i Haapsalu har som oppgave å bevare og formidle estlandssvenskenes kultur og historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.