Estlandssvensker, tidligere svensk minoritetsgruppe i det vestlige Estland og på noen estiske øyer, bosatt der fra middelalderen. Dialekten går tilbake til 1200-tallet. Deres nasjonale særpreg ble styrket i den tiden landet tilhørte Sverige. Russland sikret seg herredømmet over Estland 1710 (bekreftet ved freden i Nystad 1721), og 1781 ble flere hundre estlandssvensker tvangsflyttet fra Dagö til Ukraina, hvor de grunnla Gammalsvenskby ved nedre Dnepr.

I mellomkrigstiden hadde estlandssvenskene, i likhet med baltiske tyskere og jøder, særlige minoritetsrettigheter i form av kulturelt autonomi. De fleste gjenlevende estlandssvensker, ca. 8000 personer, flyttet 1943–44 med tysk tillatelse til Sverige, mens ca. 1300 ble igjen. Utflyttingen fortsatte i tiden etter den annen verdenskrig. For de få gjenværende ble situasjonen ytterligere vanskeliggjort av begrensningene den sovjetiske grensesonen medførte, og den egentlige estlandssvenske befolkningen i Estland var innen Sovjetunionens fall redusert til noen få enkeltpersoner.

I 2007 ble det likevel igjen opprettet kulturautonomi for den estlandssvenske folkegruppen i Estland. Det estlandssvenske museum i Haapsalu har som oppgave å bevare og formidle estlandssvenskenes kultur og historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.