eskatologi

Endetidsforestillingene i zoroastrisk religion med dens engler og djevler, striden mellom gode og onde krefter, og dommens dag med frelse og straff, påvirket det jødiske endetidshåpet. Drømmen om en lykketid for Israel, det vil si en nasjonal storhetstid under Messias, vek plassen for apokalyptiske tanker om at verden skulle skapes på ny, og at paradiset skulle gjenoppstå etter en kosmisk katastrofe med Guds eller den himmelske Messias' dom over levende og døde.

Jesus så seg selv som utsendt av Gud som en siste mulighet for menneskene til å velge mellom frelse og fortapelse. Dette la grunnlaget for den kristne eskatologien, som alltid har hevdet at Jesus var Messias. Ifølge kristendommen ga han sitt liv for å sone verdens synd og seiret over døden gjennom oppstandelsen.

Mens Johannesevangeliet formidler det klareste budskapet om en nåtidig fornyelse, er Det nye testamentet ellers preget av forventningen om at Jesus skal komme igjen. Det sies ikke direkte hva evigheten skal bringe, men frelsen blir sammenlignet med et gjestebud, og fortapelsen skildres som å bli kastet i mørket utenfor. Det finnes også tanker som tyder på at ingen skal være fortapt i all evighet.

Det at gudsrikets komme stadig uteble, kom til å endre forestillingene om hva som ville følge etter døden. Læren om skjærsilden ble utviklet i middelalderen for å forklare sjelens tilstand i tiden mellom døden og Jesu gjenkomst. I stedet for de eskatologiske tankene om oppstandelsen og gudsriket, kom forestillingene om sjelens udødelighet og den himmelske salighet.

I sørøst- og østasiatisk buddhisme finnes en eskatologisk strømning som knytter seg til forventninger om at den fremtidige Buddha, Maitreya, som nå oppholder seg i Tushita-himmelen, skal innføre en paradisisk tilstand på jorden, det vil si millenarisme (forventninger om et tusenårsrike). Taoismen har også dannet utgangspunkt for millenaristiske bevegelser med eskatologiske trekk.

• apokalypse
• dommedag
• død – religion
• dødsriket
• millenarisme