Epilepsi, tidligere også kalt fallesyke, anfallsvis og forbigående forstyrrelse av hjernens funksjoner med eller uten bevissthetsforstyrrelser eller kramper pga. eksessive elektriske utladninger i hjernen. Det store flertall av pasienter med epilepsi har mellom anfallene ingen symptomer og skiller seg ikke fra normalbefolkningen med hensyn til intelligens eller andre mentale egenskaper. Epilepsi fører ikke til psykisk utviklingshemming. Den forekommer hyppig, sannsynligvis hos 1 % av befolkningen.

Anfall som omfatter hele hjernen, kalles generelle eller generaliserte. Anfall som oppstår lokalt, fra et begrenset område i hjernen, kalles fokale eller partielle. Hvis bevisstheten ikke er påvirket, kalles anfallene enkle, er bevisstheten påvirket, kalles anfallet komplekst. De vanlige kliniske anfallstypene ved epilepsi er:

1) Generelle krampeanfall, generaliserte tonisk-kloniske anfall (tidligere kalt grand mal anfall), det vil si plutselige bevissthetstap med tilstivning i hele kroppen og kramper i armer og ben. Krampene varer som regel ikke mer enn 1–2 minutter. Tungebitt og ufrivillig urinavgang kan forekomme. Under anfallene kan pasienten falle og skade seg. Ofte følges bevissthetstapet av en tung søvn.

2) Absenser (tidligere kalt petit mal anfall), er kortvarig generaliserte anfall med få sekunders bevissthetsinnsnevring uten kramper. Under disse reagerer ikke pasienten, stirrer frem for seg med et fraværende blikk, men faller ikke. Straks anfallet er over, befinner pasienten seg vel igjen, og opptar sin vanlige aktivitet, lek o.l., som om ikke noe hadde hendt. Absenser opptrer overveiende i barnealderen og forsvinner oftest helt senere i livet. De kan hos enkelte barn opptre mange ganger om dagen og blir oftest mistydet som unoter eller tics.

3) Fokale motoriske anfall (enkle partielle anfall) uten bevissthetstap med rykninger i begrensede muskelområder, f.eks. i en ansiktshalvdel, en arm, et ben eller en kroppshalvdel (Jacksonanfall). Fokale motoriske anfall opptrer når det er en skade av irritativ natur av begrensende områder i hjernen som styrer bevegelsene.

4) Komplekse partielle anfall, anfall begrenset til visse deler av kroppen, ofte på samme måte som ved fokale motoriske anfall, men der bevissthetsnivået er nedsatt under anfallet.

Epileptiske anfall opptrer med meget forskjellig hyppighet hos forskjellige individer. Hos enkelte kan det gå måneder og år mellom hvert anfall, også uten behandling. Hos andre ubehandlede pasienter kan anfallene opptre med korte mellomrom.

En sjelden gang får pasienter flere generaliserte anfall etter hverandre, uten at bevisstheten gjenvinnes mellom anfallene, status epilepticus. Dette er en livstruende tilstand som krever øyeblikkelig innleggelse på sykehus. Ved begrensede skader i deler av hjernen hvor sanseinntrykk registreres, kan fokale (partielle) epileptiske anfall gi seg til kjenne ved sanseinntrykk som lukt- eller smaksfornemmelser, hørselsfenomener eller synsfenomener i form av lysglimt eller mer kompliserte synsfornemmelser. Disse fenomener kan opptre isolert eller være innledning (aura eller forvarsel) til et generalisert krampeanfall, såkalt sekundær generalisering.

Mens krampeanfallene og absensene oftest arter seg forholdsvis stereotypt, kan man spesielt ved komplekse partielle anfall ha et langt mer komplisert bilde. En spesiell, men hyppig form for partielle anfall er de som skyldes en irritativ skade av hjernens tinninglapp (temporallappsepilepsi). Disse anfall kalles tinninglappsanfall (temporallappsanfall), tidligere kalt psykomotoriske anfall. De kan innledes med en fornemmelse av lukt eller smak, av angst eller av en ubestemt fornemmelse i mellomgulvet (aura). Deretter inntrer en tilstand av innsnevret bevissthet. Denne varer oftest kort, sekunder, minutter eller få timer, men i sjeldne tilfeller kan den vare dager eller uker (epileptisk fugetilstand). Kortvarige anfall kan til forveksling ligne absensene, men av og til kan pasientene under psykomotoriske anfall foreta seg automatiske eller mer eller mindre kompliserte handlinger. De kan f.eks. løsne skolisser eller begynne å kle av seg. Disse anfall kalles derfor også for automatismer. Pasientene kan under anfallene også utføre kompliserte handlinger, som f.eks. kjøre bil. Denne typen anfall ble særlig tidligere mistolket som hysteri. Karakteristisk for slike komplekse partielle anfall (automatismene) er at pasientene har et fullstendig hukommelsestap (amnesi) for hva de har foretatt seg under anfallene. Planmessige eller motiverte kriminelle handlinger blir aldri foretatt under slike anfall. Elektroencefalografi er en viktig diagnostisk metode ved epilepsi. I de fleste tilfeller finner man forandringer, også utenfor anfallene, som f.eks. atskiller absenser fra partielle anfall. EEG kan også, særlig ved gjentatte undersøkelser, gi opplysning om den sykelige tilstandens natur. EEG kan også gi opplysninger om hvor i hjernen den sykelige tilstanden sitter. Enhver pasient med spørsmål om epilepsi bør få en nevrologisk undersøkelse supplert med EEG.

I noen tilfeller vil mer kompliserte undersøkelser være nødvendig, særlig spesielle røntgenundersøkelser, se computertomografi og magnettomografi.

Spedbarn og småbarn reagerer ganske ofte med krampeanfall når de får feber, såkalte feberkramper. Dette er en helt godartet tilstand, som blir borte med årene. Under svangerskapssykdommen eklampsi opptrer også krampeanfall. Forskjellige forgiftninger, stoffskiftesykdommer og nyresvikt kan også gi krampeanfall. Hjertesykdommer og forstyrrelse i hjernens blodsirkulasjon kan også gi anfall som ligner epilepsi.

Den alminneligste årsaken til plutselig bevissthetstap er ikke epilepsi, men godartede besvimelser. Disse skyldes en forbigående svikt i blodtilførselen til hjernen og kan utløses av de forskjelligste årsaker – som engstelse, varme, dårlig luft, at man står lenge stille i oppreist stilling (soldater ved paradeoppstilling o.l.).

Mange av historiens største skikkelser, statsmenn, kunstnere og vitenskapsmenn sies å ha lidd av epilepsi. Ofte kan man være i tvil om diagnosen i eldre tid har vært riktig, men poenget er at epilepsi ikke behøver å hindre den høyeste intellektuelle og kunstneriske utfoldelse. Et eksempel er Dostojevskij, som selv inngående har skildret sin epilepsi. Fra de tidligste tider er sykdommen omfattet med mystikk og overtro; den er også kalt morbus sacer, den hellige sykdom. Særlig tidligere er pasienter med epilepsi på mange måter blitt diskriminert. Det er til og med blitt sagt om epilepsi at det er den eneste vanlige sykdom hvor pasienten er mer plaget av samfunnets holdning enn av sin sykdom. Med det økte kjennskap til epilepsi som folk flest har fått, har denne holdningen heldigvis etter hvert endret seg.

Hippokrates (f. ca. 460 f.Kr.) beskrev sykdommen og fremhevet at den ikke var mer hellig eller hadde mer med gudene å gjøre enn andre sykdommer, men skyldtes naturen. Siden omkring midten av 1800-tallet er epilepsi blitt vurdert ut fra et naturvitenskapelig grunnlag, og oppfattes ikke lenger som en avgrenset sykdom, men som et symptom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.