epigrafikk - øst-asia

Epigrafikk er læren om tolkning av innskrifter. Det eldste skriftsystemet i Øst-Asia utviklet seg i tidlig kinesisk kultur, nærmere bestemt i området omkring Huang Hes nedre løp, med nåværende Henan som et tidlig sentrum. Det dreier seg om en høyt utviklet billedskrift, sannsynligvis et rent kinesisk kulturprodukt, hvis opprinnelse går tilbake til ca. 2000 f.Kr., eller kanskje enda lenger.

Tekstene er risset inn på bronsekar, våpen, stein og lignende, men hovedmassen av tekster er å finne i de store mengder av dyreben og skilpaddeskall som er funnet ved Anyang og ved Zhengzhou, som var to av hovedstedene i Shang-perioden (ca. 1500–ca. 1100 f.Kr.). Disse tekstene er orakelinnskrifter, og inneholder ca. 3000 forskjellige tegn, hvorav omtrent halvparten er tydet. Disse skriftene er forløperen for det nåværende skriftsystemet. Fra ca. 900 f.Kr. foreligger den i en stilform som vanligvis kalles dàzhuàn (大篆), det vil si «den store seglskriften». Den ble på 200-tallet avløst av xiǎozhuàn (小篆), «den lille seglskriften».

Kinesisk epigrafikk, som har vært dyrket i århundrer, knytter seg særlig til tydningen av disse tekstene. De har ingen særlig litterær verdi, men kaster i noen grad lys over kinesernes tidlige religiøse og kosmologiske forestillinger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg