Rosettasteinen
Den egyptiske Rosettasteinen er et kjent eksempel på en innskrift. Epigrafikk handler om å tolke slike innskrifter.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Lapis Niger
Lapis Niger-steinen fra Roma, med den kanskje eldste latinske inskripsjonen, tidfestet til ca 600 før vår tidsregning.
Lapis Niger
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Epigrafikk er læren om lesing og tolking av innskrifter. Med innskrifter menes bokstaver eller andre konvensjonelle tegn som er risset inn i hardt materiale som stein, metall, tre eller terrakotta, for å gi en meddelelse eller bevare et dokument for ettertiden.

Faktaboks

Uttale
epigrafˈikk
Etymologi
av epi- og gresk ‘skrive’

De skriftlige dokumentene som er kommet i stand ved bruk av penn eller pensel og blekk eller et annet fargestoff, hører derimot innunder paleografiens og papyrologiens domene. Det finnes likevel ingen skarpe grenser mellom disse fagene. Innskrifter på mynter, myntlegender, blir gjerne behandlet under numismatikken.

Av bokstavenes former og stilpreg kan epigrafikeren ofte slutte seg til innskriftens alder med temmelig stor nøyaktighet. Det kan ofte være vanskelig å lese den bevarte teksten når skriftflaten er skadd og forvitret. Er den defekt, må epigrafikeren forsøke å beregne antallet av tapte bokstaver i lakunen (den manglende teksten). Når forskeren ikke har adgang til steinen selv, er papir- og staniolavtrykk eller fotografier av innskriften nødvendige hjelpemidler for utgiveren.

Epigrafikken er en av historieforskningens viktigste hjelpevitenskaper. Innskrifter som hieroglyfer danner en av hovedkildene for Egypts og de gamle for-asiatiske kultursamfunns historie i oldtiden, fra 4. årtusen fvt.

Gresk-romersk epigrafikk

Epigrafikk

Fragment av gresk skipsfortegnelse, 400-tallet fvt., Athen. Fra Margherita Guarducci: Epigrafia Greca II.

Av /NTB Scanpix ※.

Linear B. Den såkalte tripod-tavlen, etter et ideogram som gjentas flere ganger i teksten. Koblingen mellom ordet ti-ri-po og ideogrammet for tripod utgjorde en nøkkel i tydningen av linear B som en form av gresk.

Det greske arkeologiske museum, Aten.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Et viktig felt for epigrafikken er de flere hundre tusen bevarte innskrifter på gresk og latin fra oldtiden.

Av de før-alfabetiske innskrifter fra det gamle Kreta er hittil bare de yngste og i antall langt de fleste sikkert tydet. De er skrevet i såkalt linear B, en stavelsesskrift som også var i bruk på fastlandet (Pylos, Mykene og flere steder), ca. 1450–ca. 1150 fvt. Språket i disse innskriftene er arkaisk gresk, kalt mykensk.

For den greske og romerske historie i antikken er innskriftene et svært viktig kildemateriale. De eldste bevarte greske innskrifter i gresk alfabet stammer fra 700-tallet fvt. Av romerske innskrifter finnes det få eldre enn 200-tallet fvt., men de eldste er fra ca. 600 fvt.

Innskriftenes innhold er meget forskjelligartet, fra eiermerke eller fabrikantmerke på en gjenstand til omfattende offisielle kunngjøringer. Innskrifttekster fra de greske staters og fra Romas politiske og sosiale liv gir ofte rik utfylling til den litterære overlevering og kan brukes til kontroll av den historiske tradisjonens pålitelighet. Allerede oldtidens historikere, som Thukydid og Polyb, Livius og Tacitus, gjorde bruk av innskrifter til sin fremstilling, og det kom tidlig i stand innskriftsamlinger. Den eldste kjente latinske innskriftsamling skriver seg fra 800-tallet.

Epigrafikk fra Midtøsten

Epigrafikk

Epigrafikk. Kong Jehu av Israel betaler tributt til assyrerkongen Salmanassar 3 (859–824 fvt.). Relieff med innskrift fra Salmanassar 3s obelisk. British Museum, London.

Av /NTB Scanpix ※.
steintavlebrev med akkadisk skrift

Brev skrevet i akkadisk kileskrift på steintavle. Skriften har former og tegn som minner om kiler eller vinkler, laget ved at man presset tegnene inn i våt leire med firkantede grifler. Siden gikk man over til å lage innskrifter på stein.

De tidligste eksemplene på skrift, slik vi forstår begrepet, stammer fra det gamle Midtøsten. De eldste eksemplene er funnet i byen Uruk i Sumer, og stammer fra rundt 3300 fvt. Disse omfatter skrift av billedkarakter (piktogrammer) og viser også at et 10-tallsystem er oppfunnet på et meget tidlig tidspunkt.

Den aller eldste skriften består av innprikkede store hull for å angi tallet på storfe og små hull for å angi tallet på småfeet. Senere ble det utviklet mer tydelig billedlige tegn, som så igjen ble stilisert til det vi kaller kileskrift.

Kileskriften ble etter hvert brukt over et stort område i rundt 3000 år. Den ble også benyttet til å skrive de semittiske språkene akkadisk, eblaittisk og elamittisk, samt hettittisk og hurritisk. En stor del av vår viten om disse gamle kulturene stammer fra tekster skrevet på kileskrift og på leirtavler. Store arkiver skriver seg fra Ninive, Nimrud, Nippur, Nuzi, Mari og andre steder, og pågående utgravninger bringer fortsatt nytt for dagen. Nye oversettelser gir stadig bedre innblikk i disse gamle kulturene.

Da kileskriften ble tydet på midten av 1800-tallet, fikk den moderne verden et innblikk i en fjern fortids måter å organisere og forstå samfunnet på. Man fikk også innblikk i fortidens religioner, og oppdaget at mange av vår tids religiøse forestillinger har røtter tilbake til det gamle Mesopotamia.

Tekstene omfattet både handelsdokumenter, administrative tekster, lønningslister, krigsberetninger, lovtekster (Ur-Nammus og Hammurabis lover), kongelister, myter og vakre hymner til de store gudene, samt store episke fortellinger som Enuma Elish og Gilgamesh.

Syria

Siden 1964 er det gravd frem rundt 17 000 kileskrifttavler fra Ebla i Syria, hvorav en stor del stammer fra byens storhetstid (ca. 2500–2240 fvt.). De er dels på eblaittisk, en nordsemittisk dialekt, dels på sumerisk. Tavlene gir opplysnigner om handel, administrasjon og politiske forhold på denne tiden

I Ras Shamra (det gamle Ugarit) i Syria er det siden 1929 funnet hundrevis av mytologiske og historiske tekster fra ca. 1300 fvt., skrevet på tavler med en alfabetisk kileskrift. Disse har gitt oss kunnskap om vestsemittisk religion. Dette har vært viktig for vår forståelse av tidlig israelittisk religion.

Det gamle Israel

I løpet av 1900-tallet ble det også funnet mange mindre ikke-bibelske innskrifter fra det Det gamle Israel. Forskere er ikke enige om hvilken som er den eldste. Et av alternativene er den såkalte Gezer-kalenderen, som ble funnet allerede i 1908. Den er skrevet på en tidlig form for hebraisk, med fønikiske skrifttegn, og stammer fra 900-tallet fvt. Andre alternativer er funnet nylig. Det dreier seg om et potteskår med en uklar tekst, funnet i Khirbet Qeiyafa i 2008, på grensen mellom det gamle Juda og Fønikia. Skrifttypen er fønikisk, men flere forskere mener språket kan være hebraisk.

Andre foreslåtte muligheter er et ostrakon funnet i Tel Zayit i 2005. Her dreier det seg om et potteskår med løsrevne bokstaver som kan ha vært en slags "øvingsark". En ytterligere mulighet er et potteskår funnet i Izbet Sarta allerede i 1970, også dette et øvingsstykke.

Først fra 800-tallet har vi sikre hebraiske innskrifter. I 1975–76 ble det funnet interessante og omstridte funn i det gamle karavanseraiet i Kuntillet Ajrud i det østlige Sinai. Det dreier seg om to store krukker, smykket med enkle tegninger og hebraiske skriblerier. Arkeologene mener disse stammer fra Joash' regjeringstid (ca. 818–802 fvt.) Tekstene nevner blant annet guden JHVH sammen med gudinnenavnet Ashera.

Fra Juda rike har vi den kjente Siloah-innskriften i vanntunnelen under Jerusalem (ca. 700 fvt.) og gravinnskrifter fra El–Qom i det judeiske kjerneland. Disse dateres til ca. 750–700 fvt. Vi har også de såkalte Lakish-ostraka (potteskår) og amuletter fra sent på 600-tallet fvt., umiddelbart før babylonerne nådde Jerusalem. Fra hele perioden finnes også et stort antall personlige stempler, som ofte er dekorert med bilder og eierens hebraiske navn.

Egyptisk epigrafikk

Epigrafikk

Epigrafikk. Egyptisk blokkstatue av Sennefer, øverste rådgiver hos Hatshepsut og Thutmosis 3, ca. 1500 fvt., Theben. De store flatene av blokkstatuene kunne fylles med hieroglyfer som priste den døde. British Museum, London.

Av /NTB Scanpix ※.

Innrissede hieroglyfer.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Epigrafikk regnes for å være grunnlaget for faget egyptologi. Det var Jean-Francois Champollions tydning av Rosettasteinen i 1822 som åpnet veien for registreringen og studiet av innskriftene fra det gamle Egypt.

Egypterne brukte hieroglyfer eller billedskrift på både store og små monumenter som tempel- og gravvegger, steler (minnesmerker) og statuer. Hieratisk skrift, som var en kursivform av hieroglyfer, og i senere perioder demotisk, ble vanligvis, men ikke alltid, anvendt på lettere materialer som papyrus, stykker av kalkstein og potteskår. Innenfor egyptologien er epigrafikken spesialisert innen registrering av innskrifter og billedscener på tempel- og gravvegger og andre større minnesmerker.

Det epigrafiske materialet fra det gamle Egypt er svært rikt og variert. Det omfatter både dypsindige, religiøse tekster til gudenes ære, storslåtte politiske skildringer av faraos mange dyder, bygningsprosjekter og seierrike hærtog, så vel som administrative dokumenter, for eksempel registreringen av Nilens høyde, kornmengden etter innhøstingen, samt andre mer beskjedne innskrifter risset inn på individuelle steler. De eldste hieroglyfiske innskriftene fra det gamle Egypt dateres til den arkaiske perioden (ca. 4000–2900 fvt.). Blant disse finner vi farao Djeds stele og den kjente Narmer-paletten. Den siste innskriften med hieroglyfer vi kjenner til dateres til 394 evt. og ble funnet i Philae-tempelet i Sør-Egypt.

Iransk epigrafikk

Epigrafikk

Epigrafikk. Utsnitt av en persisk mosaikk-inskripsjon på et fortløpende bånd rundt kuppelen på moskeen Mashid-e-Shah i Mashhad, Iran, som siterer Qasem-e-Anvar, en dikter fra 1500-tallet. Fra Corpus Inscriptionum Iranicarum.

Av /NTB Scanpix ※.

De eldste bevarte iranske innskrifter stammer fra akemenide-tiden, 500–300-tallet fvt. Skriften er en modifisert kileskrift; teksten er på gammelpersisk, det vil si dialekten i provinsen Parsa (nå Pârs eller Fârs) i det sørvestlige Iran, ofte også på akkadisk og elamittisk.

De viktigste innskriftene er fra Dareios 1s og Xerxes' tid (522–465 fvt.). Særlig berømt er den store Behistun-innskriften, hvor Dareios 1 forteller om sin kamp for å vinne kronen. Tydningen av de gammelpersiske innskrifter gav nøkkelen til den babylonske kileskrift og la grunnlaget for assyriologien.

Fra arsakidisk og sasanidisk tid har vi betydelige innskrifter i arameisk skrift både på mellompersisk og partisk, foruten på gresk og arameisk. Det er også funnet innskrifter på forskjellige iranske språk i Sentral-Asia (sogdisk, khotansakisk, khvarezmisk, baktrisk). Skriftsystemene er av semittisk, gresk og indisk opprinnelse.

Vår tids fremste ekspert på iransk epigrafikk er utvilsomt nordmannen Prods Oktor Skjærvø, professor ved Harvard University.

Indisk epigrafikk

Det finnes tusenvis av innskrifter på det indiske subkontinent og i omkringliggende land. De fleste er gravert i stein, men også tegl, og metaller som kobber, bronse, bly og jern har vært brukt. Man kjenner også innskrifter på gjenstander av gull, sølv og elfenben og i ett tilfelle krystall. Mer forgjengelig materiale som tre er bare unntaksvis bevart.

De aller eldste indiske innskrifter er fra 3.–2. årtusen fvt. De hører til den såkalte Indus-kulturen. Alle er korte og gravert på steatittsegl eller kobber. Skriften består av ca. 350 tegn. Til tross for flere forsøk er den ennå ikke tydet. Språket er muligens dravidisk.

De eldste tydede indiske innskrifter er forfattet på middelindiske dialekter (prakrit). Størst omfang har innskriftene til keiser Ashoka (ca. 275–235 fvt.), som finnes spredt på fjellvegger og søyler over hele Sør-Asia. De ble tydet av James Prinsep i 1837 og viser ikke bare en hersker full av omsorg for sitt folks legemlige og åndelige vel, men fordi samtlige innskrifter er avfattet på de lokale språkene gir de også et verdenshistorisk enestående innblikk i dialektforholdene i Sør-Asia i oldtiden. I Nordvest-India er disse innskriftene skrevet i et alfabet av arameisk type, kharoshti, mens de øvrige er i brahmiskrift. Alle senere indiske alfabeter er utviklet av denne.

Fra tiden omkring begynnelsen på vår tidsregning stammer ca. 100 innskrifter i kharoshtiskrift. De fleste er votivinnskrifter og har tilknytning til dynastier som på denne tiden hersket i Nordvest-India og som hadde innvandret fra Sentral-Asia og Iran. De siste er datert til 100-tallet evt. Omtrent samtidig dukker de første innskriftene på sanskrit opp. Under Kushana-dynastiet er de ennå preget av prakrit, men senere blir språket i innskriftene klassisk sanskrit. I Gupta-tiden, fra 300-tallet evt., er all prakrit forsvunnet. I kunstferdig stil skildres kongers bedrifter og donasjoner. Mange innskrifter er votivinnskrifter på religiøse monumenter og relikvier. Andre er mantraer og religiøse sentenser (leveregler). Også litterære verker er av og til bevart som innskrifter. I ett enkelt tilfelle foreligger et helt drama som ellers ville ha vært tapt.

Sanskritinnskrifter forekommer helt frem til våre dager, men også de ny-indiske språkene har sin epigrafikk. Fra Sør-India stammer en mengde innskrifter på dravidiske språk. Eldst er tamil-innskrifter i et alfabet som står brahmiskriften meget nær. Sannsynligvis kan de dateres til tiden før vår tidsregning. Senere skrives det også på kannada, telugu og malayalam.

Også de ny-indoariske språkene har sine innskrifter. På Sri Lanka er det skrevet hundrevis av vers for å lovprise freskomaleriene i Sigiriya. Disse graffiti er de tidligste dokumenter på singalesisk. De stammer fra tiden ca. 500–900 evt. I Nord-India finnes store mengder innskrifter, særlig på marathi og oriya. Fra hindi- og bengalitalende distrikter er derimot de fleste innskriftene på sanskrit.

Fra indisk område foreligger også innskrifter på ikke-indiske språk: arameiske fra Ashoka-tiden, pahlavi skrevet av syriske kristne i Kerala, ahom fra Assam og hebraiske fra jødene i Cochin, Kerala. Muslimenes innskrifter er på arabisk og persisk.

Kinesisk epigrafikk

Det eldste skriftsystemet i Øst-Asia utviklet seg i tidlig kinesisk kultur, nærmere bestemt i området omkring Huang Hes nedre løp, med nåværende Henan som et tidlig sentrum. Det dreier seg om en høyt utviklet billedskrift, sannsynligvis et rent kinesisk kulturprodukt, hvis opprinnelse går tilbake til ca. 2000 fvt., eller kanskje enda lenger.

Tekstene er risset inn på bronsekar, våpen, stein og lignende, men hovedmassen av tekster er å finne i de store mengder av dyreben og skilpaddeskall som er funnet ved Anyang og ved Zhengzhou, som var to av hovedstedene i Shang-perioden (ca. 1500–ca. 1100 fvt.). Disse tekstene er orakelinnskrifter, og inneholder rundt 3000 forskjellige tegn, hvorav omtrent halvparten er tydet. Disse skriftene er forløperen for det nåværende skriftsystemet. Fra ca. 900 fvt. foreligger den i en stilform som vanligvis kalles dàzhuàn (大篆), det vil si «den store seglskriften». Den ble på 200-tallet avløst av xiǎozhuàn (小篆), «den lille seglskriften».

Kinesisk epigrafikk, som har vært dyrket i århundrer, knytter seg særlig til tydningen av disse tekstene. De har ingen særlig litterær verdi, men kaster i noen grad lys over kinesernes tidlige religiøse og kosmologiske forestillinger.

Amerikansk epigrafikk

Tempel 26
«The Hieroglyphic Stairway» i Tempel 26, Copan er et eksempel på maya-skrift.
Tempel 26
iStock.

I Amerikas eldre tid er skrift i egentlig forstand bare kjent i Mesoamerika, hvor den forekommer som inskripsjoner på stein (stucco) og ben eller malt på kalkede vegger (fresko), barkpapir eller hjorteskinn (pergament). Billedskrift av varierende utforming og kompleksitet er kjent fra mange områder i før-spansk Amerika (blant andre Andes, Panama og flere steder i Nord-Amerika).

Den mest utviklede skriftform tilskrives mayaene, som ved vår tidsregnings begynnelse reiste steinstøtter eller steler med kalendariske, historiske og rituelle innskrifter. Innskriftenes system ser ut til å kombinere ideogrammer med fonetisk/fonemiske elementer i rebuslignende rekkefølge. Tegnene kalles glyfer (engelsk glyphs) i faglitteraturen.

Imidlertid er det klarlagt at grunnlaget for dette skriftsystemet og den astronomisk-matematiske notasjonen må søkes utenfor det tradisjonelle maya-området. Innskrifter på steinstøtter fra ca. 600 fvt. er funnet ved Monte Albán i Oaxaca. Arkeologene kaller denne epoken Monte Albán 1. Karakteristisk for perioden er skulpturer og innhugde «dansende figurer» ledsaget av tekst og kalendariske nedtegnelser. Stilen kalles da også danzante. Den viser likhetstrekk med olmecstilen i Veracruz-området og regnes som en forløper til mayaenes kalender- og skrifttradisjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg