De eldste bevarte iranske innskrifter stammer fra akemenide-tiden, 500–300-tallet f.Kr. Skriften er en modifisert kileskrift; teksten er på gammelpersisk, dvs. dialekten i provinsen Parsa (nå Pârs eller Fârs) i det sørvestlige Iran, ofte også på akkadisk og elamittisk. De viktigste innskriftene er fra Dareios 1s og Xerxes' tid (522–465 f.Kr.). Særlig berømt er den store Behistun-innskriften, hvor Dareios 1 forteller om sin kamp for å vinne kronen. Tydningen av de gammelpersiske innskrifter gav nøkkelen til den babylonske kileskrift og la grunnlaget for assyriologien.

Fra arsakidisk og sasanidisk tid har vi betydelige innskrifter i arameisk skrift både på mellompersisk og partisk, foruten på gresk og arameisk. Det er også funnet innskrifter på forskjellige iranske språk i Sentral-Asia (sogdisk, khotansakisk, khvarezmisk, baktrisk). Skriftsystemene er av semittisk, gresk og indisk opprinnelse. Vår tids fremste ekspert på iransk epigrafikk er utvilsomt nordmannen Prods Oktor Skjærvø, professor ved Harvard University.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.