Det finnes tusenvis av innskrifter på det indiske subkontinent og i omkringliggende land. De fleste er gravert i stein, men også tegl, og metaller som kobber, bronse, bly og jern har vært brukt. Man kjenner også innskrifter på gjenstander av gull, sølv og elfenben og i ett tilfelle krystall. Mer forgjengelig materiale som tre er bare unntaksvis bevart.

De aller eldste indiske innskrifter er fra 3.–2. årtusen f.Kr. De hører til den såkalte Indus-kulturen. Alle er korte og gravert på steatittsegl eller kobber. Skriften består av ca. 350 tegn. Til tross for flere forsøk er den ennå ikke tydet. Språket er muligens dravidisk.

De eldste tydede indiske innskrifter er forfattet på middelindiske dialekter (prakrit). Størst omfang har innskriftene til keiser Ashoka (ca. 275–235 f.Kr.), som finnes spredt på fjellvegger og søyler over hele Sør-Asia. De ble tydet av James Prinsep i 1837 og viser ikke bare en hersker full av omsorg for sitt folks legemlige og åndelige vel, men fordi samtlige innskrifter er avfattet på de lokale språkene gir de også et verdenshistorisk enestående innblikk i dialektforholdene i Sør-Asia i oldtiden. I Nordvest-India er disse innskriftene skrevet i et alfabet av arameisk type, kharoshti, mens de øvrige er i brahmiskrift. Alle senere indiske alfabeter er utviklet av denne.

Fra tiden omkring Kristi fødsel stammer ca. 100 innskrifter i kharoshtiskrift. De fleste er votivinnskrifter og har tilknytning til dynastier som på denne tiden hersket i Nordvest-India og som hadde innvandret fra Sentral-Asia og Iran. De siste er datert til 100-tallet e.Kr. Omtrent samtidig dukker de første innskriftene på sanskrit opp. Under Kushana-dynastiet er de ennå preget av prakrit, men senere blir språket i innskriftene klassisk sanskrit. I Gupta-tiden, fra 300-tallet e.Kr., er all prakrit forsvunnet. I kunstferdig stil skildres kongers bedrifter og donasjoner. Mange innskrifter er votivinnskrifter på religiøse monumenter og relikvier. Andre er mantraer og religiøse sentenser. Også litterære verker er av og til bevart som innskrifter. I ett enkelt tilfelle foreligger et helt drama som ellers ville ha vært tapt.

Sanskritinnskrifter forekommer helt frem til våre dager, men også de ny-indiske språkene har sin epigrafikk. Fra Sør-India stammer en mengde innskrifter på dravidiske språk. Eldst er tamil-innskrifter i et alfabet som står brahmiskriften meget nær. Sannsynligvis kan de dateres til tiden før Kristi fødsel. Senere skrives det også på kannada, telugu og malayalam.

Også de ny-indoariske språkene har sine innskrifter. På Sri Lanka er det skrevet hundrevis av vers for å lovprise freskomaleriene i Sigiriya. Disse graffiti er de tidligste dokumenter på singalesisk. De stammer fra tiden ca. 500–900 e.Kr. I Nord-India finnes store mengder innskrifter, særlig på marathi og oriya. Fra hindi- og bengalitalende distrikter er derimot de fleste innskriftene på sanskrit.

Fra indisk område foreligger også innskrifter på ikke-indiske språk: arameiske fra Ashoka-tiden, pahlavi skrevet av syriske kristne i Kerala, ahom fra Assam og hebraiske fra jødene i Cochin, Kerala. Muslimenes innskrifter er på arabisk og persisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.