Epigrafi regnes for å være grunnlaget for faget egyptologi. Det var J.-F. Champollions tydning av Rosettasteinen i 1822 som åpnet veien for registreringen og studiet av innskriftene fra det gamle Egypt. Egypterne brukte hieroglyfer eller billedskrift på både store og små monumenter som tempel- og gravvegger, steler (minnesmerker) og statuer. Hieratisk skrift, som var en kursivform av hieroglyfer, og i senere perioder demotisk, ble vanligvis, men ikke alltid, anvendt på lettere materialer som papyrus, stykker av kalkstein og potteskår. Innenfor egyptologien er epigrafien spesialisert innen registrering av innskrifter og billedscener på tempel- og gravvegger og andre større minnesmerker.

Det epigrafiske materialet fra det gamle Egypt er svært rikt og variert. Det omfatter både dypsindige, religiøse tekster til gudenes ære, storslåtte politiske skildringer av faraos mange dyder, bygningsprosjekter og seierrike hærtog, så vel som administrative dokumenter, f.eks. registreringen av Nilens høyde, kornmengden etter innhøstingen, samt andre mer beskjedne innskrifter risset inn på individuelle steler. De eldste hieroglyfiske innskriftene fra det gamle Egypt dateres til den arkaiske perioden (ca. 4000–2900 f.v.t.). Blant disse finner vi farao Djeds stele og den kjente Narmer-paletten. Den siste innskriften med hieroglyfer vi kjenner til dateres til 394 e.v.t. og ble funnet i Philae-tempelet i Sør-Egypt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.