engmarihånd

Grasmarihånd finnes i flere former som har ulik farge på blader og blomster. De fleste plantene blir som regel mellom 15 og 40 centimeter høye, og de har vanligvis rundt tre store blader som er breiest innerst ved stengelen og smalner utover mot spissen. Den mest utbredte formen har ikke mørke flekker på bladene, og blomstenes grunnfarge er lakserosa, men mørkere rosa forekommer, og i sjeldne tilfeller er fargen gulhvit.

En annen form har blader som er tett besatt med mørke flekker på begge sider av bladene. Disse plantene har også purpurfarga støtteblad i blomsterstanden, og blomstene er alltid purpurfarga. Disse plantene har vært regna som en egen underart eller en egen art, blodmarihånd, men nyere forskning har vist at det ikke er genetiske forskjeller mellom disse gruppene som rettferdiggjør slike inndelinger, og plantene med slikt utseende regnes nå som en varietet.

Bortsett fra hos plantene med gulhvite blomster har alle variantene ulike tegninger i form av streker og prikker i mørkere farge på blomstene.

Blomstene har en ganske stor leppe som er lenger enn den er brei. De fem andre blomsterbladene er arrangert som hos andre marihåndarter: tre av dem som en hjelm over reproduksjonsstrukturene og åpninga til sporen, og de to siste pekende skrått oppover og bakover. Engmarihånd, som andre marihåndarter, mangler nektar. Fruktene hos arten er en kapsel med ørsmå frø.

Engmarihånd finnes på grasmyr og strandenger, som regel på noe kalkholdig grunn. Arten forekommer spredd på Østlandet, men er ganske sjelden på Vestlandet til Nordfjord, hvorfra den blir noe mer vanlig og forekommer spredt videre til sørlige Troms. Engmarihånd er sjeldnere lenger nord og er funnet nord til Tromsø og Karlsøy. Blodmarihånd-typen er vanligst i åstrakter og fjellskog.

Underarten dynemarihånd, Dactylorhiza incarnata ssp. lobelii, vokser i fuktige områder ved strender. Denne underarten er kraftigere, men ofte lavere enn grasmarihånd. Blomstene er rosa og bladene er rent grønne. Denne underarten er kjent fra et avgrensa område i vestlige Agder og noen steder ved kysten av Rogaland, men utbredelsen er dårlig kjent.

Verdensutbredelsen for arten er Europa og Asia.

Som de andre artene i slekta mangler engmarihånd nektar som belønning og er avhengig av såkalt «narrepollinering», det vil si at blomstene ser ut som de har belønning selv om de ikke har det. Pollinering er avhengig av at insektene tror de finner belønning i form av nektar og fungerer kun hvis insektet ikke lærer å unngå den narrende arten. Engmarihånd besøkes mye av humlearbeidere, og dette kan være en delårsak til at narresystemet kan opprettholdes, fordi det stadig klekkes nye arbeidere som er uerfarne plantebesøkere.

Grasmarihånd er vurdert som LC – livskraftig i Rødlista av 2021, men underarten dynemarihånd, Dactylorhiza incarnata ssp. lobelii, er vurdert i kategorien VU – sårbar på grunn av svært begrensa geografisk utbredelse.

• marihånd
• blodmarihånd

• Artsdatabankens rødliste: dynemarihånd