Engelsk setter, britisk, stående fuglehundrase; den tallrikeste av de tre setter-rasene. Først introdusert og renavlet av Edward Laverack, som på størstedelen av 1800-tallet var en dominerende oppdretter; rasen fikk på mange hold betegnelsen «laveracksetter». Laverack baserte sitt oppdrett på så nær innavl at rasen holdt på å dø ut av mangel på livskraft. Den ble reddet av rasens andre storoppdretter, R. L. Purcell-Llewellin, som brakte den på fote igjen på slutten av 1800-tallet. Rasens eksteriøre og bruksmessige kvalitet i Norge ansees å være blant verdens høyeste. Mankehøyde 65–68 cm for hannhunder, 61–65 cm for tisper. Smal, godt hvelvet skalle, godt synlig stopp, dyp snute av god lengde; middels lange, lavt ansatte, hengende ører; rektangulær, elegant kropp; middels lang, svakt sabelformet hale; lang, silkebløt, glinsende, ikke krøllet pels; hvit med småflekker i svart, gult og brunt, eller trikolor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.