engelsk - språkets utvikling

Engelsk kan føres tilbake til de nært beslektede dialektene som ble snakket av de germanske stammene som på 400- og 500-tallet underla seg store deler av England. Anglerne (gammelengelsk Engle), som har gitt landet og språket navn (Engla land, englisc), kom fra Sør-Slesvig, sakserne fra området omkring Elbens utløp, og jutene fra den nederlandske kysten (opprinnelig kanskje fra Jylland). Språket deres hørte til de såkalte nordsjøgermanske dialektene, som også dagens frisisk stammer fra. Sammen med de forskjellige tyske dialektene, nederlandsk og noen andre mindre språk, utgjør disse en vestgermansk språkgruppe. Engelsk er altså i sin opprinnelse et germansk språk, og er det fremdeles til tross for betydelige forandringer, særlig under påvirkning fra fransk og latin, som har gitt det et preg som på mange måter skiller seg fra andre germanske språk.

Engelskens historie som selvstendig språk begynte i folkevandringstida, mens de eldste skriftlige minnesmerkene stammer fra like før år 700. Vanligvis deles utviklingen i tre hovedperioder: gammelengelsk frem til omkring 1100, middelengelsk (mellomengelsk) mellom 1100/1150 og 1450/1500, og moderne engelsk (nyengelsk) etter 1500.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg