(av endo- og gr. 'se'), undersøkelsesmetode der man fører et rør forsynt med elektrisk lys og speilanordning (endoskop) inn i et av kroppens hulorganer, slik at det kan besiktiges innvendig.

Endoskopet kan enten være stivt, med de farene og begrensninger det medfører, eller bøyelig, fiberoptikkendoskop. Det føres enten inn gjennom de naturlige åpningene, f.eks. gjennom urinrøret til blæren (cystoskopi), gjennom anus til endetarmen og tykktarmen (anoskopi, rektoskopi, koloskopi), gjennom munnen til spiserør (øsofagoskopi), magesekk (gastroskopi) eller tolvfingertarm (duodenoskopi), de store galleganger og pankreasganger (ERCP), strupehodet (laryngoskopi) og luftrørsgrenene (bronkoskopi). Det kan føres gjennom øret til øregangen og trommehinnen (otoskopi), eller gjennom brystveggen til brysthulen (thoracoskopi), gjennom bukveggen til bukhulen (laparoskopi), eller inn i ledd til undersøkelse av disse (artroskopi).

Undersøkelsen gjøres som regel under lokalbedøvelse og er praktisk talt ufarlig. Gjennom fine kanaler i endoskopet kan man suge opp slim og sekret for å bedre oversikten. Man kan gjennom kanalene føre ned tynne instrumenter og ta vevsprøver fra sår eller svulster som ser mistenkelige ut. Det er også mulig å fargefotografere, filme og gjøre videoopptak gjennom endoskopet. Undersøkelsesresultatet kan lagres for senere dokumentasjon, sammenligning og undervisning.

Man kan også operere gjennom endoskopet, «kikkhullskirurgi», f.eks. fjerne polypper fra tykktarm eller magesekk, noe som ellers hadde medført operasjon, og gallestener kan fjernes fra de store galleganger, og derved spares pasienten for en ofte risikofylt operasjon. Mageblødninger kan stanses, og løsrevne menisker sys fast. Den vanligste laparoskopiske operasjonen i dag er fjerning av galleblæren, laparoskopisk cholecystektomi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.