emanasjon

Emanasjon betyr utstrømning, utstråling.

I noen filosofiske systemer, for eksempel indisk, gresk og særlig nyplatonisk, tenkte man seg at verden oppstod ved emanasjon fra gud, som da ikke tenkes som et personlig vesen, men som en guddommelig substans som stadig så å si går over sine bredder.

Læren kommer derved i motsetning både til den jødisk-kristne skapelseshistorie, hvor verden blir til i en eneste skaperakt, og til evolusjonslæren som lar verden utvikles fra lavere eksistensformer mot høyere. Ved emanasjon er forholdet omvendt; den fullkomne guddommelige substans strømmer over og blir den ufullkomne verden.

Emanasjonslæren er også et forsøk på å forlike det ondes eksistens med forestillingen om guds fullkomne godhet; emanasjonsprosessen som nødvendigvis frembringer noe mindre fullkomment enn det som er opphavet til emanasjonen, er uttrykk for en iboende lovmessighet og ikke et resultat av guddommens bevisste handling.

I filosofiens historie har emanasjonslæren spilt en betydelig rolle. Platons idélære har likhetspunkter med den; hos Nicolaus fra Kues finnes også berøringspunkter. Viktigst har den likevel vært for nyplatonismen og gnostisismen i senantikk og middelalder.