Elektrolytter, opprinnelig brukt som fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser som når de løses i vann, gjør løsningen elektrisk ledende ved påvirkning av et elektrisk felt. Ved løsning av en elektrolytt i vann, vil en del eller alt stoffet være spaltet eller dissosiert i positivt og negativt ladede ioner. Det er disse som besørger elektrisitetstransporten gjennom løsningen. Dissosiasjonsgraden bestemmes av dissosiasjonskonsonanten for løsningsreaksjonen, og er avhengig av en eventuell påtrykt spenning. Se elektrolytisk dissosiasjon.

Betegnelsen sterke og svake elektrolytter er et relativt begrep knyttet til det aktuelle løsemiddel som benyttes. En elektrolytt som betegnes sterk i vandig løsning, kan være svak i et annet løsemiddel som f.eks. aceton eller benzen. Det er tre hovedgrupper av kjemiske forbindelser som viser utpreget elektrolytisk dissosiasjon, syrer, baser og salter. Vanlig koksalt og svovelsyre er eksempler på sterke elektrolytter, eddiksyre og ammoniakk på svake elektrolytter.

Den første tilfredsstillende teori for elektrolytisk dissosiasjon ble fremsatt av den svenske kjemiker S. Arrhenius 1887. Denne teorien har fortsatt gyldighet for svake elektrolytter. Betegnelsen sterke elektrolytter ble brukt på elektrolytter hvor mer enn halvparten av stoffet var dissosiert i ioner.

Målinger av osmotisk trykk, frysepunktnedsettelse og kokepunktforhøyelse av elektrolyttløsninger utført av van't Hoff fra 1885 og utover, viste god overensstemmelse med Arrhenius' teori for svake elektrolytter. Forhold som gjør seg gjeldende for sterke elektrolytter ble først klarlagt ca. 50 år senere. Den moderne forståelse av elektrolytisk dissosiasjon og elektrisk ledningsevne (konduktans) skyldes først og fremst P. J. W. Debyes og E. Hückels. Tidligere var betydningen av løsemiddelets innvirkning på dissosiasjonen oversett og man var heller ikke klar over de forhold som spesielt gjør seg gjeldende når løsemiddelet er vann. Vannmolekylenes store dipolmoment medfører at de ladede ioner omgis av et eller flere lag med vannmolekyler, noe som resulterer i redusert elektrostatisk tiltrekning mellom ionene. Inntil W. Bragg ved interferens av røntgenstråler (diffraksjon) klarla krystallstrukturen av koksalt, NaCl, 1912, hadde man trodd at dissosiasjonen i ioner utelukkende var knyttet til løsning av elektrolytter i et løsemiddel. Krystallstrukturen viste at koksalt ikke er bygd opp av NaCl-molekyler, men er bygd opp av Na+- og Cl-ioner. Dette gjelder generelt for salter der kationer og anioner kan identifiseres i krystallstrukturen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.