Elektrisitet. Benjamin Franklin påviste 1752 ved hjelp av en drage at lynet er en elektrisk utladning (gnist). I armkroken holder han en leidnerflaske, den første elektriske kondensator. Forsøket må regnes som livsfarlig.

KF-arkiv. fri

. begrenset

Elektrostatikken er læren om elektriske ladninger i ro. Det finnes positive og negative elektriske ladninger, og stoffer med omvendte ladninger tiltrekker hverandre. Atomteorien kan forklare fenomenet; kjernen i atomet består av positive ladninger (protoner), mens elektronene omkranser kjernen. Et overskudd av elektroner gir negativt ladet stoff, mens et underskudd av elektroner gir positiv ladning.

Coulombs lov fra 1785 beskriver kraften mellom elektriske ladninger. Loven er dannet etter forbilde av Newtons gravitasjonslov og sier at kraften mellom to elektriske ladninger er proporsjonal med produktet av ladningene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem: \[K = \frac{1}{4\pi\epsilon} \cdot \frac{q_1 \cdot q_2}{r^2}\] der q1 og q2 er ladningene, r er avstanden mellom dem og ε er permittiviteten for det stoffet som befinner seg mellom ladningene.

På grunnlag av Coulombs lov utviklet G. Green og J. C. Gauss den matematiske teorien for elektrostatikk, som i det vesentlige er teorien om elektrisk potensial. Se også elektrisk ladning, elektrisk spenning, elektrisk felt.

Elektrodynamikken omhandler læren om elektrisk strøm, dvs. elektrisk ladning i bevegelse. Strømmen oppstår når det er en elektrisk spenning mellom forskjellige punkter i en leder. Motstanden (resistansen) i en elektrisk leder ble beskrevet av G. Ohm, se Ohms lov, resistans. James Joule fant sammenhengen mellom elektrisk strøm og elektrisk energi. Se også elektromagnetisme.

Historisk utvikling av teoriene. Elektrostatiske fenomener var kjent allerede i oldtiden. Bl.a. påviste Thales fra Milet (ca. 600 f.Kr.) at rav etter gnidning kunne tiltrekke lette gjenstander. Disse iakttagelsene ble ikke utviklet videre før Elizabeth 1s livlege William Gilbert beskrev fenomenet i sitt verk De Magnete (1600). Gilbert fant at noen stoffer, f.eks. diamant, safir, harpiks og svovel, blir elektriske når man gnir dem, mens andre, f.eks. metaller, ikke blir det. Denne oppdeling faller sammen med den nåværende oppdeling i isolatorer og ledere.

Otto von Guericke i viste 1671 at elektrisitet kan overføres fra ett legeme til et annet når man bringer dem i berøring med hverandre. Han fant også at det ikke bare er elektrisk tiltrekning, men også frastøtning. Von Guericke konstruerte den første maskin til fremstilling av elektrisitet i større mengder (elektrisermaskin). Charles Dufay oppdaget i 1733 at det var to slag elektrisitet; samme slags elektrisitet frastøter hverandre, mens det ene slag tiltrekker det andre. Omtrent på samme tid fant Stephen Gray at elektrisitet kan ledes gjennom visse stoffer fra et legeme til et annet, og han fant forskjellen på gode og dårlige ledere.

Benjamin Franklin påviste at lynet er en elektrisk gnist og fremsatte i 1747 en teori for elektrisitet som vant liten tilslutning. Han innførte betegnelsene positiv og negativ elektrisitet, i betydningen overskudd på og mangel på elektrisitet. Hans hypotese om bare ett slags elektrisitet (unitariske teori) ble trengt tilbake for den dualistiske teori, utformet av Robert Symmer (1759) i samsvar med Dufay. Michael Faraday sluttet av lovene for elektrolyse at elektrisitet i ledende løsninger er bundet til atomene i bestemte mengder, som en slags elektrisitetsatomer (elektroner).

I 1767 fant J. Priestley, og uavhengig av ham C. A. Coulomb i 1785, loven om den elektriske krafts avhengighet av avstanden mellom elektriske legemer. Coulomb beviste loven ved hjelp av ytterst primitive og unøyaktige forsøk, men man har senere vist at evt. avvikelser fra loven må være minimale. J. L. Lagrange, P. S. de Laplace, C. F. Gauss, G. Green m.fl. utviklet ut fra Coulombs lov teorien for det elektrostatiske potensial. Elektrostatikken er senere ikke blitt vesentlig forandret, sett bort ifra modifikasjoner som følger av relativitetsteorien.

Det skjedde derimot en utvikling i forståelsen av elektrisk ladning. I 1895 fremsatte H. A. Lorentz en teori om elektriske elementærladninger eller minsteladninger som han kalte elektroner. I 1898 påviste W. Wien ved studiet av kanalstråler at de bestod av positivt ladde partikler, og i 1919 påviste E. Rutherford at det ble frigjort hydrogenkjerner ved kjernereaksjoner. Han antok at disse partiklene var bærere av den positive elementærladningen, og foreslo i 1920 at de skulle kalles protoner. Siden den tid er det påvist en rekke partikler, dels med positiv, dels med negativ ladning av samme størrelse som elektronets og protonets ladning.

En ny æra begynte da den italienske lege L. Galvani i 1780 iakttok at musklene i flådde froskelår trakk seg sammen når han tok gnister av en elektrisermaskin i nærheten. Han mente at virkningene skyldtes en særlig, dyrisk egenskap som ble kalt galvanisk elektrisitet. Den riktige forklaringen ble funnet 1800 av den italienske fysiker A. Volta. Han fant at to forskjellige slags metaller blir elektriske når de begge berører en ledende væske. Han konstruerte det første galvaniske elementet og satte elementer sammen til batteri, såkalt voltasøyle. Den videre utvikling av galvaniske elementer har ført til dagens tørrelementer og elektriske akkumulatorer. Man mente lenge at den elektrisitet som man fikk av galvaniske elementer, var noe annet enn den man fikk med elektrisermaskiner. Den videre utvikling viste at dette ikke var riktig, men at den galvaniske strøm, som man den gang kalte den, er elektrisitet i bevegelse, altså en elektrisk strøm.

I 1821 offentliggjorde den danske fysikeren H. C. Ørsted sin oppdagelse av den galvaniske strøms virkning på en magnetnål. Samme år fant J.-B. Biot og F. Savart loven for kraftvirkningen mellom to elektriske strømmer, og i det følgende år kom A. M. Ampère med den første av de avhandlinger som dannet grunnlaget for elektrodynamikken. I 1822 oppdaget T. J. Seebeck termoelektrisiteten, og 1826 fant G. S. Ohm motstandsloven, senere kalt Ohms lov. M. Faradays oppdagelse av den elektromagnetiske induksjon i 1831 avsluttet perioden.

Faraday begynte å eksperimentere med elektriske kraftvirkninger i isolatorer og fant at kraften mellom elektriske ladninger ikke var uavhengig av det stoff som var anbrakt mellom ladningene. Disse forsøkene brakte ham i 1851 til en teori som gikk ut på at elektriske og magnetiske krefter er virkninger i eteren, som han antok fylte rommet mellom ladningene. Det hypotetiske stoffet, eteren, lot seg ikke påvise, og hans samtid stilte seg avvisende overfor ideene. Faradays lære ble imidlertid tatt opp av J. C. Maxwell i 1864 og satt i matematisk form.

Ifølge Maxwells teori behøver elektriske og magnetiske kraftvirkninger tid for å nå frem. Beviset for at det virkelig forholder seg slik ble gitt av H. Hertz i 1888, da det lyktes ham å påvise elektromagnetiske bølger. Etter eldre teorier ble elektrisitet oppfattet som en eller to vektløse væsker (imponderable fluida), altså som stoff. Maxwell beskriver derimot kraftvirkningene som en følge av tilstanden i rommet mellom ladningene, det elektromagnetiske felt.

I strid med Maxwells opprinnelige teori postulerte Max Planck på grunnlag av sine studier av elektromagnetisk stråling fra svarte legemer, at strålingen ble sendt ut i avgrensede mengder, kvanter. Kvantehypotesen ble videre bekreftet ved Niels Bohrs atommodell og ledet til formuleringene om kvantemekanikk. Kvante-elektrodynamikken er en syntese av kvantemekanikken og Maxwells feltteori (se kvantefysikk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.