elektrisitet – samfunnsmessig betydning

Elektrisk energi er vår mest anvendelige energiform. Den er lett å overføre fra et sted til et annet og kan produseres ved hjelp av mange ulike energikilder. Flere av våre viktigste fornybare energikilder, som vann- og vindkraft, må med dagens teknologi bli omdannet til elektrisk energi før den kan distribueres og tas i bruk av forbrukerne. Et moderne samfunn er nå helt avhengig av elektrisiteten, som på en eller annen måte inngår i de fleste av samfunnets aktiviteter. Dette gjør oss svært sårbare for svikt i elforsyningen, noe som effektivt vil lamme store deler av landets virksomhet. I særlig grad gjelder dette Norge, som har en uvanlig høy andel elektrisitet i sitt samlede energiforbruk (ca. 50 % av sluttforbruket i 2012). Elektrisiteten er derfor i vårt land den dominerende energiform i alle sektorer av samfunnet med unntak av transportsektoren, som i stor grad baserer sin virksomhet på oljerelaterte energiformer (som forbrenningsmotoren). Det er imidlertid ventet at elektrisiteten også innen transportsektoren vil få en økende betydning etter hvert som elektriske biler blir et stadig viktigere transportalternativ.  

Elektrisk energi er foruten som drivkraft for maskiner o.l., grunnlaget for mange viktige industrielle prosesser. I Norge har dette vært den viktigste kilden til industrivirksomhet før funnet av petroleum, se Norge (industri). Se også elektrisk maskin, elektrisk industriovn og elektrometallurgisk industri.

Bruk av elektrisitet til industrielle formål, elektroteknikken, utviklet seg selvstendig ved siden av den vitenskapelige elektrisitetsforskning. De første elektriske maskinene (elektromotoren) ble utviklet av Faraday og Ampère (1821–23), og de første dynamoene i 1831 av Dal Negro og H. Pixii. Den første elektriske telegraf ble anlagt i 1837 av Johann Carl Friedrich Gauss og Wilhelm Eduard Weber, mellom det fysiske institutt og det astronomiske observatorium i Göttingen. H. Davy eksperimenterte med den elektriske lysbue 1821, og Jean Bernard Léon Foucault innførte buelampen for det store publikum ved førsteoppførelsen av G. Meyerbeers «Profeten» i Paris 1846, da han leverte strøm til den oppgående sol på scenen fra et batteri av bunsenelementer. Denne måten å fremstille strøm på var imidlertid så dyr at det ikke kunne bli tale om noen større anvendelse. Elektrisitet til belysningsformål skjøt virkelig fart først når glødelampen (lyspæren) kom i masseproduksjon et stykke inn på 1900-tallet.

Gjennombruddet i sterkstrømteknikken kan dateres fra 17. jan. 1867, da Werner von Siemens i Berlinakademiet meddelte prinsippet for sin dynamo-elektriske maskin, som med ett slag åpnet veien til å fremstille billig elektrisk strøm.

I svakstrømteknikken kom telefonen (Alexander Graham Bell 1875). På 1900-tallet har radioteknikken, som går tilbake til Guglielmo Marconis forsøk 1897, og de mange anvendelser av elektroner og elektronstråler i elektronikken kommet til. Elektrokjemien kan føres tilbake til H. Davys fremstilling av metallisk natrium og kalium 1807, men det teoretiske grunnlaget ble først skapt ved Michael Faradays elektrolytiske lover i 1833. Galvanoplastikken (Moritz Hermann von Jacobi 1837), akkumulatoren (G. Planté 1860), elektrolytisk raffinering av kobber (Siemens & Halske), fremstilling av aluminium i stor målestokk, karbid m.m. og Birkeland-Eydes salpeterprosess (1904) betegner også trinn i utviklingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.