el-gitar

Tidlig på 1930-tallet jobbet George Beauchamp og John Dopyera med å skape enda høyere lydstyrke på gitarene. Etter å ha eksperimentert med å feste forsterkende horn til instrumenter, utviklet de også en elektromagnetisk «pickup», laget av to hesteskoformede magneter. Pickups er elektromagnetiske enheter som fanger opp strengenes svingninger og oversetter disse svingningene til forsterket lyd. De skapte den første elektriske gitaren, en lap steel-gitar med kallenavnet «frying pan», på grunn av sitt karakteristiske utseende. Beauchamp tok prototypen til Adolph Rickenbacker, og de to dannet et selskap og begynte produksjonen av den første serien med Rickenbacker-elektriske gitarer.

Den første el-gitaren som var slik vi kjenner instrumentet i dag, ble konstruert og kommersialisert av Lloyd Loar på 1930-tallet. Dette designet fungerte som direkte forløper til den moderne elektriske gitaren og inspirerte Orville Gibson, en annen pioner innen gitarteknologi, til å utvikle den banebrytende modellen ES-150. Denne omtales ofte som den første moderne elektriske gitaren. Til tross for at denne gitaren oppnådde umiddelbar suksess, hadde den noen ulemper. Vibrasjonene fra den hule kroppen forårsaket ofte feedback på lydsignalet. Løsningen på dette ble utviklingen av en kropp av heltre.

Leo Fender forsto heltre-konseptet utviklet av Les Paul, og i 1949 begynte han å selge Broadcaster, som ble den første vellykkede gitaren med massiv kropp. Gitaren fikk senere navnet Telecaster og ble en av de mest kjente gitarmodellene. Telecaster ble svært populær blant country, blues og rock 'n' roll-musikere. Telecaster inspirerte Gibson til å lage sin egen modell med massiv kropp, som fikk navnet Les Paul.

I 1956 introduserte Rickenbacker studentmodellen Combo 400-gitar, med sin såkalte «butterfly-style»-kropp. Gitarens unike konstruksjon inkluderte en hals som strakte seg fra patenthodet til basen av kroppen (i dag kjent som neck-through-body construction), og med sidene av gitarkroppen boltet eller limt på plass.

På 1960-tallet var den elektriske gitaren et etablert musikkinstrument. Designinnovasjoner fortsatte gjennom tiåret. I 1961 introduserte Gibson Humbucking pickups i Les Paul-gitaren som var designet for å eliminere uønsket summing fra magnetiske spoler. (Humbucking pickups brukte to spoler viklet ut av fase, altså motfase. Dette eliminerte den vanlige summingen som var til stede i tidligere design.) Samme år introduserte McCarty ES-335, en halvhul kropp-gitar designet for å kombinere det beste fra både hul kropp og helkropp.

Å spille på en elektrisk gitar krever en tilnærming som tar hensyn til instrumentets unike karakteristikk og lydegenskaper. Mens de grunnleggende grepene og teknikkene kan være like for både akustiske og elektriske gitarer, er det visse forskjeller som musikere må være oppmerksomme på. Elektriske gitarer har ofte lavere strengavstand og lavere strengespenn enn akustiske gitarer, noe som gjør dem mer tilgivende når det gjelder fingerteknikker og ved bending av tonehøyde. Det er som hovedregel vanligst å spille med et plekter, men det er like vanlig med fingerspill.

Når det gjelder strengmateriale, er det vanlig at elektriske gitarer bruker stålstrenger, i motsetning til nylonstrengene som ofte finnes på akustiske gitarer. Stålstrenger gir en klarere og mer kraftfull lyd, spesielt egnet for sjangre som rock, blues og metal. Elektriske gitarister kan dra nytte av stålstrengenes glatte overflate, som gjør det lettere å utføre raske og presise teknikker.

• forsterker
• gitar
• musikkinstrumenter