Som ekspresjonistisk kunst har ekspresjonistisk arkitektur sitt utspring i Tyskland rett før første verdenskrig. Som en forlengelse av den nasjonale romantiske tradisjon og jugendstilen må den, i likhet med funksjonalismen, sees på som en protest mot 1800-tallets historisme og mot 1900-tallets gryende nyklassisisme. Men i tillegg til funksjonalismens idealer ville den tilføre arkitekturen mer individuell uttrykksfullhet gjennom en skulpturell utforming av bygningsmassen, bestemt av oppgavens innhold.

Fraværet av tradisjonelle «typer» innenfor industriell bygging, gjorde oppdragsgivere på dette feltet lydhøre overfor de ekspresjonistiske ideene som for første gang kommer til uttrykk i Peter Behrens bygninger for AEG (1908–13) og i Hans Poelzigs kraftfulle vanntårn i Poznań fra 1911.

Ekspresjonismen ble aldri noen entydig stil, og den inkluderer så ulike bygninger som Erich Mendelsohns grovt modellerte Einstein-tårn i Potsdam (1920), som med sine utkrasete vinduer gir inntrykk av å være formet for hånd, og i Mies van der Rohes prosjekt for en skyskraper i glass (1919). I dette ligger det ekspressive uttrykket i grunnplanen og selve presentasjonen av prosjektet.

Ekspresjonismen omfatter også arbeider av Hugo Haring, Hans Scharoun, Max Berg og Bruno Taut.

Etter første verdenskrig ble ekspresjonismen knyttet til radikale politiske strømninger i det tyske samfunnet. Et slående uttrykk for denne alliansen mellom avantgardekunst og politisk progressivitet, er Walter Gropius' minnesmerke over ni drepte arbeidere på Weimar-kirkegården fra 1922.

I 1930-årene ble imidlertid ekspresjonismen i stadig sterkere grad assosiert med tysk nasjonalisme. Den kom i et motsetningsforhold til funksjonalismen, som nå ble assosiert med den demokratiske opposisjonen mot nasjonalsosialismen.

Som et særegent uttrykk for ekspresjonisme regnes ofte antroposofen Rudolf Steiners Goetheanum i Dornach, Sveits (1925–28). Med basis i antroposofisk filosofi har bygningen fått en plastisk utforming som ofrer det arkitektoniske uttrykket til fordel for en rent skulpturell virkning.

Det ekspresjonistiske elementet er ennå til stede i den Steiner-inspirerte arkitekturen. Dette viser seg for eksempel gjennom Rudolf Steiner-seminaret i Järna, og i arbeidene til ungareren Imre Makovecz som samtidig benytter seg av en folkelig ungarsk arkitekturtradisjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.