I musikken er ekspresjonisme betegnelse for den radikale nyorientering i europeisk kunstmusikk ca. 1910–25, som Arnold Schönberg og hans elever Alban Berg og Anton Webern var hovedrepresentanter for.

Karakteristisk for den ekspresjonistiske musikken er bruddet med funksjonell harmonikk, frigjøringen fra tradisjonell formtvang og økt ekspressivitet i tonespråket. Dur/moll-systemet ble erstattet med polytonalitet og atonalitet, musikkens klanglige, dynamiske og rytmiske virkemidler ble utvidet, blant annet gjennom sammenstilling av sterke uttrykksmessige kontraster. Den ytre musikalske form ble i sterkere grad knyttet til den enkelte komponists forminstinkt, mens verkets indre struktur ble frigjort fra tradisjonelle krav til stemmeføring og harmonikk. De tradisjonelle musikalske virkemidlene ble oppløst, blant annet gjennom brudd i det musikalske forløpet. De etablerte formene ble ofte modifisert og kamuflert, eller musikkens form ble betinget av et litterært eller dramatisk underlag.

Ekspresjonismen fikk stor gjennomslagskraft og kan spores i musikken til mange komponister, blant andre Gustav Mahler, Richard Strauss, Aleksandr Skrjabin, Igor Stravinskij, Béla Bartók, Sergej Prokofjev og Charles Ives. Selv om den musikalske ekspresjonismen i første rekke slo igjennom innenfor de tyskspråklige områder, førte den til satstekniske landevinninger og utvikling av musikkens uttrykkskraft som har fått betydning for mange komponister i etterkrigstiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.