I film er ekspresjonisme betegnelse for en periode i den tyske stumfilmen hvor påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav filmene et unikt visuelt uttrykk. Retningen, som ofte betegnes som «den tyske ekspresjonismen», fikk sitt gjennombrudd med Robert Wienes Das Cabinet des dr. Caligari (1919), og blant de viktigste regissørene finner vi Fritz Lang med Der müde Tod (1921) og Dr. Mabuse der Spieler (1922), F. W. Murnau med Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (1921) og Faust (1926), og Paul Leni med Hintertreppe (1921) og Das Wachsfigurenkabinett (1924). Av særlig betydning var fotografer som Karl Freund og Fritz Wagner, og – ikke minst – scenografene Robert Herlth, Otto Hunte, Walter Röhrig og Hermann Warm. Fra ekspresjonismen i billedkunsten lånte disse filmskaperne inspirasjon til vridde perspektiver, forstørrede og forvrengte billedelementer, bisarre kontrastvirkninger og særegne plastiske uttrykksformer hos skuespillerne. De ble også påvirket av 1800-tallets fantastiske litteratur med dens hallusinatoriske sinnstilstander og skrekkfigurer. Målet var å gi uttrykk for rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme deres ytre og de omgivelsene de befinner seg i til et subjektivt psykologiserende uttrykk. Sinnstilstandene som den tyske ekspresjonismen gav uttrykk for kunne være ekstreme, og ofte av patologisk karakter. Se også Tyskland (film).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.