Eksistensialistisk teater var en teaterretning som sto særlig sterkt i Frankrike under og like etter andre verdenskrig. Dramatikere som Jean-Paul Sartre, Jean Anouilh, Gabriel Marcel og Albert Camus sto sentralt.
Faktaboks
- Uttale
- eksistensialˈistisk teater
Det eksistensialistiske teatret konkretiserte eksistensialistisk filosofi med temaer som angst og fremmedgjøring, mangel på frihet og reelle valgmuligheter, og menneskets opprør mot skjebnen. Flere av tekstene var enaktere med lange monologer, der personene ble tvunget til å konfrontere sin egen ensomhet og det absurde i tilværelsen.
Blant de viktigste eksistensialistiske skuespillene er Sartres Fluene (1943), For lukkede dører (1944) og Skitne hender (1948), Anouilhs Antigone (1944) og Camus' Caligula (1945) og De rettferdige (1950).
Det eksistensialistiske teatret var en forløper til det absurde teatret, men rammene for handlingen var mer realistiske i det eksistensialistiske teatret enn i det absurde teatret.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.