eksistensialistisk teater

Teaterstykket «For lukkede dører» av Jean-Paul Sartre på Amfiscenen i Nationaltheatret, Oslo 6. januar 1972. I forgrunnen Toril Gording og Jørn Ording , i bakgrunnen Urda Arneberg og Kjell Stormoen i en scene fra forestillingen.
For lukkede dører
NTB.

Artikkelstart

Eksistensialistisk teater var en teaterretning som sto særlig sterkt i Frankrike under og like etter andre verdenskrig. Dramatikere som Jean-Paul Sartre, Jean Anouilh, Gabriel Marcel og Albert Camus sto sentralt.

Faktaboks

Uttale
eksistensialˈistisk teater

Det eksistensialistiske teatret konkretiserte eksistensialistisk filosofi med temaer som angst og fremmedgjøring, mangel på frihet og reelle valgmuligheter, og menneskets opprør mot skjebnen. Flere av tekstene var enaktere med lange monologer, der personene ble tvunget til å konfrontere sin egen ensomhet og det absurde i tilværelsen.

Blant de viktigste eksistensialistiske skuespillene er Sartres Fluene (1943), For lukkede dører (1944) og Skitne hender (1948), Anouilhs Antigone (1944) og Camus' Caligula (1945) og De rettferdige (1950).

Det eksistensialistiske teatret var en forløper til det absurde teatret, men rammene for handlingen var mer realistiske i det eksistensialistiske teatret enn i det absurde teatret.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg