Ekranoplan er flylignende luftfartøy som, ved å bevege seg få meter over havflaten eller jevne flater på landjorden, er i stand til å utnytte bakkeeffekten.

Slike fartøyer er utviklet i en rekke forskjellige utgaver av spesielt Sovjetunionen fra omtrent 1960. En foregangsmann i utviklingen var skipsingeniøren Rostislav E. Alexeev. Ekranoplanene var under Den kalde krigen tiltenkt roller som høyhastighet-transport, kystforsvar, ubåtjakt og søk/redning. Strengt hemmeligholdt utviklingsarbeid med prøveflygninger fant sted hovedsakelig i Det Kaspiske hav, og operative enheter skal i perioder ha vært stasjonert så vel her som i Svartehavet.

Sovjetunionens største militære prøve-ekranoplan ble av amerikansk militær etterretning kalt Caspian Sea Monster (Sjømonsteret fra det kaspiske hav), og fløy for første gang 18. oktober 1966. Dette ekranoplanet, med betegnelsen KM-1 (korabl-maket, russisk betegnelse for prototyp), hadde en startvekt på rundt 530 tonn, en lengde på over 90 meter og kunne bevege seg med en fart på opptil 500 kilometer i timen. Det var drevet av åtte store turbojetmotorer foran, pluss ytterligere to festet til vertikalstabilisatoren bak.

En annen type ekranoplan gikk under betegnelsen Lun, utrustet med seks sjømålsmissiler, men ble kansellert i 1990 og aldri tatt i bruk operativt.

Under Sovjetunionens utvikling av ekranoplan erfarte de to hovedproblemer. For det første var det vanskelig å få til en god retningsstabilitet på luftfartøyet, og for det andre møtte de utfordringer i forhold til kravene om navigasjonssystemer som var pålitelig nok.

Rene ekranoplan har også vært studert i for eksempel USA, Kina, Tyskland, Storbritannia og Australia uten at større utviklingsprosjekter er startet opp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.