ekranoplan

Ekranoplan A-90 Orlyonok ved det Russiske marinemuseum i Moskva av . CC BY SA 2.0

Ekranoplan er flylignende luftfartøy som, ved å bevege seg få meter over havflaten eller jevne flater på landjorden, er i stand til å utnytte bakkeeffekten.

Utvikling og historie

Slike fartøyer er utviklet i en rekke forskjellige utgaver av spesielt Sovjetunionen fra omtrent 1960. En foregangsmann i utviklingen var skipsingeniøren Rostislav E. Alexeev. Ekranoplanene var under Den kalde krigen tiltenkt roller som høyhastighet-transport, kystforsvar, ubåtjakt og søk/redning. Strengt hemmeligholdt utviklingsarbeid med prøveflygninger fant sted hovedsakelig i Det Kaspiske hav, og operative enheter skal i perioder ha vært stasjonert så vel her som i Svartehavet.

Sovjetunionens største militære prøve-ekranoplan ble av amerikansk militær etterretning kalt Caspian Sea Monster (Sjømonsteret fra det kaspiske hav), og fløy for første gang 18. oktober 1966. Dette ekranoplanet, med betegnelsen KM-1 (korabl-maket, russisk betegnelse for prototyp), hadde en startvekt på rundt 530 tonn, en lengde på over 90 meter og kunne bevege seg med en fart på opptil 500 kilometer i timen. Det var drevet av åtte store turbojetmotorer foran, pluss ytterligere to festet til vertikalstabilisatoren bak.

En annen type ekranoplan gikk under betegnelsen Lun, utrustet med seks sjømålsmissiler, men ble kansellert i 1990 og aldri tatt i bruk operativt.

Under Sovjetunionens utvikling av ekranoplan erfarte de to hovedproblemer. For det første var det vanskelig å få til en god retningsstabilitet på luftfartøyet, og for det andre møtte de utfordringer i forhold til kravene om navigasjonssystemer som var pålitelig nok.

Rene ekranoplan har også vært studert i for eksempel USA, Kina, Tyskland, Storbritannia og Australia uten at større utviklingsprosjekter er startet opp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg