ekmantransport

Ekmanstrømmene er svake og vanskelige å skille ut fra det totale strømbildet i havet som er dominert av geostrofiske strømmer knyttet til horisontale trykkforskjeller. Nært land er strømbildet også dominert av tidevannet. Men i motsetning til de geostrofiske strømmene spiller ekmanstrømmene en viktig rolle for vertikalbevegelsen i havet. Langs kyster med vedvarende vinder som blåser slik at ekmantransporten er rettet fra land foregår det oppvelling. Da bringes kjøligere og næringsrike vannmasser opp til nivåer hvor det er nok lys for planteplankton. I områder med oppvelling vil det være lavere vannstand. Lavere vannstand langs kysten vil medføre en geostrofisk strøm i retningen som vinden blåser.

Divergent ekmantransport med tilhørende oppvelling forekommer også ved iskanten og i virvler skapt av lavtrykk. Ved ekvator vil passaten, som er en østavind, gi ekmantransport nordover på nordsiden og sørover på sørsiden. Divergensen fører til oppvelling i ekvatorielle havområder.

I de store gyrene knyttet til høytrykksområdene i verdenshavet foregår det nedstrømming (ekmanpumping). I disse områdene konvergerer ekmantransporten. Nedstrømmingen kan påvirke den horisontale trykk-gradienten og dermed også strømfeltet langt nede i dypet.

På grunn av friksjon mot havbunnen er det også et ekmanlag ved havbunnen. Det er tynnere enn ekmanlaget ved overflaten. På den nordlige halvkule er ekmantransporten nær havbunnen rettet til venstre for den geostrofiske strømmen over grenselaget. I grunne farvann, som for eksempel i Nordsjøen, kan grenselagene ved havbunnen og havoverflaten gå over i hverandre.

På samme vis som havet har et ekmanlag ved havbunnen, har atmosfæren et ekmanlag nær bakken; det planetære grenselaget. Det er om lag én kilometer tykt, og gir seg blant annet til kjenne ved at det rister litt ekstra når man flyr lavt. I et lavtrykk er ekmantransporten i atmosfæren konvergent. Dette gir oppstigende luft, som i sin tur fører til skyer og nedbør. I et lavtrykk over havet er det dermed oppstigende bevegelse både i lufta og i havet. Samtidig som ekmantransporten er divergent i havet, og konvergent i lufta.

På polferden med Fram ble Fridtjof Nansen oppmerksom på at isfjell ikke drev med vinden, men med en tydelig vinkel til høyre for den retningen som vinden blåste. Nansen fikk en av sine studenter, svenske Vagn Walfrid Ekman til å tenke over dette fenomenet, og han framsatte en teori som han tok doktorgrad på i 1902 og som ble publisert i 1905 (Ekman, 1905).

• stormflo
• coriolisakselerasjonen
• oppvelling

• Ekman, Vagn Walfrid, (1905): On the influence of the earth’s rotation on ocean-currents. Archives of Mathematics, Astronomy and Physics, 2 (11), 1–53.