einsteinium

Einsteinium ble først funnet i restene etter prøvesprengningen av den første hydrogenbomben, " Mike". Det skjedde på Eniwetok-atollet på Marshalløyene i Stillehavet i november 1952. I desember ble nukliden ²⁵³Es identifisert og karakterisert av A. Ghiorso og medarbeidere fra Berkeley, California og med bidrag fra en gruppe i Los Alamos-laboratoriet, New Mexico, og en gruppe i Argonne National Laboratory,Illinois. Ved å separere aktinoidene, som ble dannet, kromatografisk på en jonebytter-kolonne, ble grunnstoffets plassering i aktinoide-serien fastlagt, og ved å måle α-radioaktiviteten ble datterproduktet, ²⁴⁹Bk, påvist. Dermed fastslo de atomnummer 99 og massetall 253, og de målte halveringstiden 20,47 dager.

På grunn av våpenkappløpet holdt amerikanerne oppdagelsen hemmelig. Den ble offentliggjort først i 1955.

Nukliden ble dannet ved innfangning av et stort antall nøytroner i ²³⁸U, som var en bestandel av bomben. Dette ble etterfulgt av beta-desintegrasjoner. Senere er andre isotoper fremstilt ved intens og langvarig nøytronbestråling av ²³⁸U, eller med syklotron-akselererte nitrogenioner, og også ved bestråling av tyngre transuraner med deuteroner, helium- eller andre tyngre ioner. Ca 3 milligram er blitt fremstilt etter bestråling av 1 kg plutonium i 4 år i høy-fluks kjernereaktor i Oak Ridge National Laboratory i USA.

Isotoper

Einsteinium har bare radioaktive isotoper. Det kjennes en isotoprekke fra massetall 240 til 258, og blant disse er det observert 11 isotoper med isomeri, der ^254mEs er den lengstlevende isomer med halveringstid 39.3 timer og er β^--radioaktiv, mens grunntilstanden, ^254gEs, er α-radioaktiv med halveringstid 275,7 dager. Isotopen med lengst halveringstid, 471,7 dager, er ²⁵²Es, som er α-radioaktiv.

Normalt er einsteinium treverdig i sine kjemiske forbindelser, men kan også være toverdig under sterkt reduserende betingelser. Av halogenider er fremstilt EsF₃, EsCl₂ og EsCl₃, EsBr₃, EsI₂ og EsI₃. Av oksider er forbindelsen Es₂O₃ kjent.

Anvendelser

De små mengder som er tilgjengelig, har så langt ingen bruk utenom den til rent vitenskapelige forskning. Her er grunnstoffet blitt benyttet som target ved fremstilling av enda tyngre grunnstoffer. Det er også et aktuelt sentralatom i studiet av aktinoidenes komplekskjemi.