Einsteinium ble først funnet i restene etter prøvesprengningen av den første hydrogenbomben, «Mike». Det skjedde på Eniwetok-atollen på Marshalløyene i Stillehavet i november 1952. Grunnstoffet ble dannet ved innfangning av et stort antall nøytroner i uran-nukliden 238U, som var en bestanddel av bomben. Dette ble etterfulgt av beta-desintegrasjoner.
I desember ble nukliden 253Es identifisert og karakterisert av Albert Ghiorso og hans medarbeidere i Berkeley i California med bidrag fra en gruppe i Los Alamos-laboratoriet, New Mexico, og en gruppe i Argonne National Laboratory, Illinois. Actinoidene som ble dannet i prøvesprengningen ble separert ved kromatografi på en ionebytter-kolonne, og dermed ble einsteiniums plassering i actinoide-serien fastlagt. Ved å måle alfa-radioaktiviteten til grunnstoffet ble datterproduktet, 249Bk (berkelium), påvist. Dermed ble det bekreftet at einsteinium hadde atomnummer 99 og massetall 253, og halveringstiden ble målt til 20,47 dager.
På grunn av våpenkappløpet holdt amerikanerne oppdagelsen hemmelig. Den ble offentliggjort først i 1955.
Senere har andre isotoper av einsteinium blitt fremstilt ved intens og langvarig nøytronbestråling av 238U, eller med syklotron-akselererte nitrogenioner, og også ved bestråling av tyngre transuraner med deuteroner, heliumioner eller andre, tyngre ioner. Ca 3 milligram einsteinium har blitt fremstilt etter bestråling av 1 kilogram plutonium i 4 år i en høy-fluks-kjernereaktor i Oak Ridge National Laboratory i USA.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.