eiendomsrett – sosialantopologi

Antropologisk forskning kan vise til en enorm global variasjon i eiendomsrettigheter, samtidig som det innen det enkelte samfunn kan forekomme meget sammensatte forhold. Eiendomsrettigheter dreier seg både om relasjonen mellom en person (eieren) og en ting (det som eies, eiendommen), og om relasjoner mellom personer, uttrykt gjennom rettigheter til ting.

Historiske og antropologiske studier tyder på at den gjengse oppfatningen av at mennesket gjennom kulturhistorien har gått fra grupperettigheter til individrettigheter, ikke er riktig, men at mange ulike former for eiendomsrett har eksistert til samme tid. I mange ikke-europeiske samfunn har det vært korporerte grupper (som kan være basert på slektskap, ekteskap, bofellesskap eller en kombinasjon av disse) heller enn individer som har hatt eiendomsrett til jord, mens individer samtidig har hatt privat eiendomsrett til andre ting. I slike systemer har individer tilgang til bruk av jord, ofte regulert av en utvalgt gruppe, f.eks. et råd av eldre menn. Hvis man ikke dyrker jorden, mister man retten til den. Det er ikke riktig å si at eiendomsrettighetene dermed er kollektive. De er individuelle, men bestemmes ut fra individets posisjon i samfunnet og forvaltes av en gruppe.

Rettigheter til jord eller land veksler gjerne med ulike typer ressurser, måten landområdene brukes på eller andre omstendigheter. Hos hopi-indianerne var det landsbyen som eide den knappe dyrkingsjorden. Landsbyens jord var inndelt i klanområder der hver familie dyrket vel definerte jordstykker. Jord kunne ikke selges, og eierskapet gjaldt aktiv bruk av jorden og det som ble dyrket; det var altså en form for forvaltning av markens grøde. Det var den matrilineære klanen som eide de viktige ferskvannskildene i det tørre landskapet. Hos flere grupper av jegere og sankere, f.eks. san-folk i Sør-Afrika og en del indianske folk i Nord-Amerika, hadde husholdet privat eiendomsrett til ressurser i sesonger da det var meget knapt med mat og andre nødvendigheter, mens større ansamlinger av hushold eide de samme ressursene i den rike årstiden.

Rettigheter til ting er avhengige av hva slags gjenstand det dreier seg om. Hos hopiene eide f.eks. en mann sine klær, sitt seremonielle kostyme, belter og smykker, rideutstyr, redskaper og i en viss grad sin hest og kanskje noen sauer og kyr. Gifte kvinner eide tilsvarende ting, men også familiens hus og innbo; og i det matrilineære hopisamfunnet gikk dette i arv til døtrene. Viktige gjenstander, som utstyr til seremonier, masker og spesielle seremonirom, tilhørte medlemmene av den matrilineære klanen, med en eldre mann som forvaltet slike gjenstander på vegne av de andre.

Eiendomsrett er praktisk talt aldri absolutt. Alle samfunn har former for restriksjoner på eiendomsretten, selv der det kan være sterkt fokus på eksklusive og personlige rettigheter. Eksklusiv eiendomsrett er en av de viktigste faktorene som bidrar til å skape ulikhet eller differensiering av makt i samfunnet, særlig når denne retten er knyttet til sentrale ressurser eller viktige produksjonsmidler. Siden ulikhet i eiendomsrettigheter ikke er genetisk betinget eller naturlig, vil alle samfunn ha mekanismer for å skape og/eller vedlikeholde eksklusive eiendomsrettigheter, som fysisk makt, lovverk og sterke normer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.