Edelstener har gjennom tidene vært et hovedmateriale i smykkekunsten, alene eller sammen med edle metaller. Foruten å tjene som dekor har edelstenene spilt en viktig rolle i magi og religion. Leger og prester, filosofer og diktere, astrologer og gullsmeder har beskrevet edelstenenes skjønnhet og overnaturlige krefter. Selve begrepet edelstener har vekslet i de forskjellige kulturer, og det veksler fremdeles fra land til land. Smykkefunn fra forhistorisk tid viser f.eks. at skifer og andre steiner med vakker farge ble slipt og båret som smykker og amuletter i steinalderen, og rav ble betraktet som edelsten i Nord-Europas bronsealder og har siden vært brukt som edelsten gjennom hele historien. Iliaden forteller at rav, perler og gull var hellenernes viktigste smykker på Homers tid. Et gresk læredikt fra ca. 600 f.Kr. beskriver de få edelstener som ble brukt i Hellas, og deres magiske egenskaper.

Her hadde man en helt annen edelstenprakt fra de tidligste tider. Egyptiske gravfunn viser at mange edelstener ble brukt ved faraoenes hoff, og lapis lazuli, turkis og agat var blant de viktigste ifølge skriftlige kilder. Skarabeer, små biller med skårne hieroglyfer, ble utført i alle slags edelstener og var høyt skattede edelstener og amuletter den gang som i dag. I Bibelen finner vi mange eksempler på edelstenenes bruk og betydning i Orienten. Yppersteprestens smykke, f.eks., hadde 12 edelstener av forskjellig farge og ble prist for sin skjønnhet og verdi som symbol. Beretningene i Bibelen bygger på kaldeernes magi, og bruken av edelstener som månedsten etter en persons horoskop har sitt utspring i kaldeisk astrologi.

Kinas smykkekunst har alltid brukt jade som den viktigste edelsten, og gamle gjenstander av jade ble sett på som hellige; mange kinesere holdt et stykke jade i hånden ved viktige anledninger. Indias rikdom på edelstener og deres betydning i religion, magi, kunst og litteratur er velkjent. Turkiser og safirer, senere diamanter fra Golcondagruvene var berømte. «Enhver rubin vender tilbake til Orienten» sier et indisk ordspråk, og lenge trodde man i Europa at alle såkalte høyedle stener kom fra Orienten. Tusen og en natt forteller f.eks. om edelstenprakten på Harun al-Rashids tid og tidligere. Arabiske og persiske turkiser med innlagte gullbokstaver, indiske gullsmykker tett besatt med rubiner og kinesiske utskårne jader hører til det fineste bevarte smykkemateriale.

Europas smykkekunst har vært preget av de edelstener som periodevis strømmet hit fra Orienten gjennom krigstog og handelsferder. Dog ble edelstener som agat, kalsedon, kvarts og granat tidlig funnet og slipt i Europa. Alt i tidlig keisertid fantes i Roma de fleste edelstener vi kjenner i dag, takket være imperiets orienthandel. Systematiske samlinger ble grunnlagt, og alle edelstener «vitenskapelig» beskrevet. Plinius d.e. forteller at perler og smaragder var høyest vurdert, men han forteller også om en praktfull opal som nesten kostet sin eier livet. Om Nero fortelles det at han brukte safir eller akvamarin som briller – et ord utviklet av beryllos (smaragd og akvamarin), tidligere brukt om gjennomsiktige steiner slipt som linser. Fra Pompeii kjenner vi edelsteners bruk i tidens smykkekunst.

Granater, innlagt i cloisonné, var de eneste edelstener som ble brukt i forhistorisk gullsmedkunst i Norden. De ble brukt til smykker og våpen under folkevandringstiden og merovingertiden, antagelig opptatt fra skyterne via germanerne ved Svartehavet. Glass i alle farger og i mosaikk ble brukt som edelstener helt fra hellenistisk tid; i Norden viser gravfunn at kjeder av glassperler var de vanligste «edelstener» fra folkevandringstiden til vikingtiden. – I middelalderen ble edelstener brukt i sakralkunsten, og korstogsriddernes rike bytte av edelstener fra Orienten ble gitt til kirken. Ofte var også menigmanns rosenkranser og relikviegjemmer besatt med edelstener, og vi finner f.eks. praktbelter besatt med edelstener og farget glass i norske skifter fra senmiddelalderen.

Fra 1400- til 1600-tallet kom edelstener til Europa gjennom handelen på India, Kina og arabiske land, og renessansens drakter var ofte helt oversådd med edelstener. 1500-tallet er Europas «juvelalder». Renessansens lærde var opptatt med å beskrive og klassifisere edelstener, og hver farge ble tillagt bestemte egenskaper, foruten at edelstenene hadde tilknytning til astrologien. Spaniernes ferder til Sør-Amerika brakte gull, perler, smaragder m.m. i større mengder enn før, og lenge ble gode smaragder betegnet som spanske, på samme måten som «spansk gull» var et begrep. Motebetonte skiftninger har bestemt Europas bruk av edelstener i smykkekunsten, hver edelsten har hatt sin glansperiode. Middelalderen priste karfunkelens dyprøde glans, smaragden preget smykkene på slutten av 1500-tallet, ametyst var på moten omkr. 1850, safiren og diamanten har dominert siden slutten av 1800-tallet. Perler har beholdt sin posisjon siden antikken.

Her i landet finner vi lite av edelstenprakt i eldre tid; det er gull og sølv som har spilt størst rolle hos oss, i smykkekunst og overtro. Velkjente også i Norden er de forestillinger som knytter seg til edelstenenes magiske kraft. Vi bruker edelstener som månedstener og amuletter. I de senere år har man begynt å utvinne og slipe norske edelstener, og de brukes i vår smykkekunst. Foruten kvartser og kalsedoner og andre stener har vi også i Norge smaragder og rubiner av smykkekvalitet. Se også gemmer, smykker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.