Ecstasy, rusmiddelgruppe bestående av derivater av amfetamin. De viktigste stoffene i ecstasy-gruppen er MDMA (3,4-metylendioksimetamfetamin) og MDEA (3,4-metylendioksietylamfetamin).

MDMA er best undersøkt, det vanligste ecstasystoffet i Norge, og virkningene av dette kan ansees som typisk for alle stoffene i ecstasy-gruppen. MDMA virker ved å øke nivået av katekolaminer (adrenalinnoradrenalin og særlig dopamin) samt serotonin synapser innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Disse økningene kan forklare virkninger som: sentralnervøs stimulering (med økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt), rusfølelse (med hevet stemningsleie, kritikkløshet), sammentrekning av kar, rask puls, blodtrykksstigning, samt særlig ved høyere dosering: illusjonerhallusinasjoner og forbigående psykotiske reaksjoner.

MDMA ble opprinnelig (1913) utprøvd som slankemiddel og hadde senere (i 1960- og 1970-årene) en viss anvendelse som medikamentell adjuvans ved visse former for psykoterapi. Den terapeutiske anvendelsen stanset da MDMA ble forbudt (i USA i 1985, i Sveits i 1993), men det er senere foretatt et mindre antall kontrollerte forsøk på medisinske virkninger av MDMA. Ett av dem konkluderte med at MDMA kan ha positiv virkning i psykoterapeutisk behandling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), og to oppfølgingsstudier har indikert at risikoen forbundet med slik behandling er lav. 

MDMA foreligger vanligvis i tablettform og inntas følgelig gjennom munnen; andre inntaksveier er rapportert en sjelden gang. Rusdosen er vanligvis rundt 100 mg MDMA, og denne dosen kan gjentas med timers (vanligvis 4–8) mellomrom for å opprettholde en langvarig rus. Høyere doser, 200 mg eller mer på en gang, har også vært anvendt. Slike doser øker risikoen for at det skal oppstå illusjoner og hallusinasjoner.

MDMA har en halveringstid rundt 6–10 timer, muligens kan det foreligge større variasjoner. Etter en MDMA-rus, særlig hvis den er langvarig, vil det vanligvis komme en periode med tretthet, døsighet, uglede og lett depresjon.

Risikoen ved engangsbruk av MDMA er først og fremst knyttet til rusvirkningene (ulykker med mer). Ulykkesrisikoen er særlig økt hvis rusen gir illusjoner og hallusinasjoner, det samme vil være tilfelle for voldsbruk under rus. Inntatt i høyere doser kan MDMA gi livstruende medisinske komplikasjoner med blant annet hjerneblødning, hjertearytmier og hypertermi. Slike komplikasjoner kan også opptre noen ganger ved bruk av vanlige rusdoser.

Bruk av MDMA til rusformål fører ofte til utvikling av avhengighet. Gjentatt bruk av MDMA, eventuelt bruk av store doser noen få ganger, kan etter alt å dømme gi relativt langvarige skader i sentralnervesystemet (særlig av nerveceller som bruker serotonin som signalmolekyl). Hvor stor eksposisjon for MDMA som skal til for å gi slike skader, samt hvor permanente skadene er, er ikke klarlagt. Bruk av MDMA noen få ganger er ikke vist å føre til langvarige målbare effekter.

Risikoen for langvarige skader øker dersom den MDMA-påvirkede også har høy kroppstemperatur (hypertermi). Det er sannsynlig, men ikke klart dokumentert, at angstanfall, svingende humør, depresjoner, visse tankeforstyrrelser og psykotiske symptomer som er observert hos MDMA-brukere i relativt lange perioder etter at de har sluttet å bruke stoffet, kan være knyttet til de nevnte nervecelleskadene.

Ecstasy kom for alvor på det norske illegale markedet i første halvdel av 1990-årene, og bruken syntes å øke markert fra 1994 til 1997. Man har ingen sikre tall for prevalens. I 1994/95 angav i underkant av 2 % av ungdom i Oslo at de hadde brukt ecstasy en eller flere ganger, mot 1,9 % i 2006-08. På landsbasis var tilsvarende tall 1,7 % i 2006-08. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.