dødsstraff

Henrettelser av kriminelle, dissidenter (politiske eller religiøse avvikere) og opprørere har funnet sted i nær alle samfunn, og til alle tider. Sannsynligvis er grunnen både et behov for å beskytte samfunnet eller gruppen mot dødelig fare og et ønske om hevn eller gjengjeldelse. I begge tilfeller handler det om å sanksjonere grenseoverskridelser på vegne av gruppen eller familien, eller også med referanser til en religiøst eller politisk basert orden. Herskerne har ikke bare drept ytre fiender, men også interne utfordrere under påskudd av å forsvare eller realisere den samme ordenen.

I stor grad har dødsstraff også vært nært forbundet med grusomme og nedverdigende straffemetoder. Førstatlige samfunn og nåtidige samfunn uten sentralmakt (jakt- og sankesamfunn) har imidlertid benyttet forvisning oftere enn henrettelse.

Et kjennetegn på statssamfunn er hvordan beskyttelsesfunksjonen blir institusjonalisert gjennom offentlig lov og orden. Historien om dødsstraff i statssamfunn er historien om lovene. Den er historien om grusomhet og akkumulasjon av ubegrenset makt, men også om hvordan makt er blitt stadig mer båndlagt med faste regler. De eldste sivilisasjonene laget generelle regler om straff ut fra forbrytelsens alvorlighet samt ut fra forbryterens og offerets stand i samfunnet. Lovene som ble gitt av den babylonske kongen Hammurabi (1792–1750 fvt.) er det mest kjente eksempelet. I demokratiske samfunn, hvor alle er like, er ulik straff for samme forbrytelse uønsket. Historien om avskaffelse av dødsstraff og en mildere rettspleie er således ikke bare historien om økt respekt for menneskeverdet, men også om økt likhet menneskene imellom.

I Den greske antikken og Romerriket var dødsstraff i vanlig bruk for en lang rekke forbrytelser, med et visst unntak for Aten under lovgiveren Solon (630–560 fvt.). Da ble bruk av dødsstraff begrenset til mordere, som én av flere demokratiserende reformer. I kristen og jødisk tradisjon, som bygger på Mosebøkene, ble det foreskrevet dødsstraff for blant annet mord, kidnapping, magi (sjamanisme), blasfemi og sodomi. I middelalderens Europa så vel som i det islamske Midtøsten var tortur og dødsstraff en regulær del av rettspleien.

Det første eksempel på en statsbyggende tradisjon som avskaffet dødsstraff er India under keiser Ashoka (268–232 fvt). Som omvendt til buddhismen tok han utgangspunkt i en type ærefrykt for alt liv snarere enn statens behov i sin lovgivning.

I Kina fastsatte keisermaktens lover dødsstraff for rundt 200 forskjellige forhold, som for eksempel kidnapping, falsk anklage mot foreldre og besteforeldre samt likskjending. Unntaket er perioden fra 747 til 759 da keiser Xuanzong (Tang-dynastiet), inspirert av buddhismen, avskaffet dødsstraff. I stedet beordret han bruk av de nest hardeste straffene som var pisking eller forvisning. Japansk historie har et lignende eksempel på buddhistisk inspirert humanitet. Under keiserne i Heian-perioden (794–1185) ble alle dødsstraffer omgjort til deportasjon.

Listen over henrettelsesmetoder i regi av statsmakter er lang og grusom. Henrettelsesmetodene halshogging og hengning har vært i vanlig bruk i Europa og resten av verden. I tillegg kommer en rekke grusomme og pinefulle prosedyrer som for eksempel lemlestelse og partering, brenning, spidding, korsfestelse, drukning, steining og så videre.

Ofte ble straffeseansen innledet med tortur og som oftest skjedde henrettelsen offentlig, til skrekk og advarsel, men også som grusom forlystelse. I kraft av å være en offentlig handling gjør dødsstraff makten og samfunnsordenen synlig. At offentlig avstraffelse er nettopp offentlig peker på hvordan straffen også er en type ofring. Som kollektive, sosiale mekanismer er ofringer rensende handlinger som fellesskapet foretar for å beskytte seg selv og hevne fiendtlige handlinger.

Det hevdes ofte at de store monoteistiske religionene som vokste fram i Midtøsten og Asia bidro til å mildne skikker og praksiser gjennom å foreskrive en universell og høy moral, i tillegg til å dempe de uendelige konfliktene mellom småstater og klaner. Historien om de religiøst baserte imperiene som dominerte verden fram til moderne tid, forteller imidlertid at henrettelsesmetodene snarere ble mer inhumane og hyppigere benyttet, fordi forbrytelsene nå også ble oppfattet som forbrytelser mot Guds orden. Heksebrenningene, inkvisisjonen og religionskrigene i middelalderens Europa er kjente eksempler.

I 2018 fant de fleste henrettelser sted i Kina (over 1000), Iran (over 253), Saudi-Arabia (149) og Vietnam (85). Kinesiske myndigheter oppgir ikke tall, men man tror at antallet ble redusert fra omkring 12 000 i 2002 til 3000 i 2012. Kina benytter dødsstraff for 55 forskjellige forbrytelser, blant annet drap, korrupsjon, underslag, separatisme, menneskehandel og terror. Henrettelser skjer ved skyting eller injeksjon av gift. Vietnam benytter også gift. I Iran, Saudi-Arabia og en rekke andre muslimske land er henging og skyting hyppigst brukt. I tillegg benyttes straffemetoder som er foreskrevet i islamsk lov, som for eksempel halshogging og steining. Som i Kina og Vietnam kvalifiserer en lang rekke forbrytelser til dødsstraff (terrorisme, forræderi, spionasje, narkotikahandel, drap og voldtekt), pluss blasfemi og apostasi.

USA er blant de få landene i Vesten som benytter dødsstraff. I 2020 praktiserte 28 av USAs 50 stater dødsstraff, pluss føderasjonen som sådan og militæret. 22 stater og Puerto Rico har avskaffet den. I årene fra 2015 til 2019 ble det årlig henrettet mellom 20 og 28 fanger. Giftsprøyte er den foretrukne metoden (elektrisk stol og gass kan i enkelte delstater brukes om fangen ønsker det). Dødsstraff gis for drap under skjerpende omstendigheter, og kjennelsen treffes av en enstemmig jury i 26 av de 29 statene som bruker dødsstraff. 52,5 prosent av de dømte er afroamerikanere, og 99 prosent er menn.

Folkemeningen om dødsstraff i USA og resten av verden har variert mye. I USA var hele 80 prosent av befolkningen tilhengere av dødsstraff i 1994. I 2019 var tallet nede i 56 prosent, omtrent som på 1970-tallet. Undersøkelser viser at opinionen svinger i takt med medias innfallsvinkel til aktuelle saker og at motstandere av dødsstraff sjelden klarer å bygge varige allianser for lovendringer. På verdensbasis varierer oppslutningen også sterkt med hvilken type forbrytelse spørsmålene viser til og det aktuelle mediebildet. I de nordiske landene har oppslutningen om dødsstraff lenge vært lav, omkring 25 prosent.

I internasjonal opinion er det særlig bruk av unødig smertefulle henrettelsesmetoder (halshogging, steining) og henrettelser av ungdom og psykisk utviklingshemmede som får oppmerksomhet. Siden 1990 har ti land henrettet barn og unge. USAs høyesterett avskaffet dødsstraff for ungdom under 18 år i 2005 og for psykisk utviklingshemmede i 2002. Iran er det landet som henretter flest barn og unge.

Arbeid mot dødsstraff tar oftest utgangspunkt nettopp i det opplagt inhumane i å henrette barn og psykisk utviklingshemmede, samt i bruken av særlig pinefulle metoder.

Argumenter for og mot dødsstraff kan deles i tre kategorier.

For det første de etiske eller moralske argumentene, som i stor grad dreier seg om retten til liv og hvordan denne kan begrunnes, samt om hvorvidt staten skal kunne ta liv. Ut fra internasjonal lov og menneskerettighetene er dødsstraff simpelthen uforenlig med menneskelig verdighet og dermed plikter alle stater å avskaffe den. Det motsatte argumentet er at den som er skyldig i særlig grusomme forbrytelser også har frasagt seg retten til sitt eget liv. I slike tilfeller vil dessuten dødsstraff være en rettferdig gjengjeldelse og et rimelig uttrykk for den fornærmelsen de etterlatte og offentligheten rommer overfor forbryteren. Motstandere av dødsstraff vil også ta i bruk Beccarias argument om at ved å ta liv senker staten seg selv ned på forbryterens nivå. Betrakter man staten som et uttrykk for fellesskapet og et instrument for dets vilje, er statlig drap på en kriminell dessuten et uproporsjonalt og uopprettelig inngrep i et menneskes liv.

Den andre gruppen av argumenter er de utilitaristiske, og da spesielt hvorvidt dødsstraff har en avskrekkende virkning. Tilhengere av dødsstraff vil hevde at trusselen om døden nettopp har en unik avskrekkende virkning. Motstandere vil hevde det motsatte og gjerne finne belegg i kriminologisk forskning som peker på at de aller fleste drap finner sted i affekt. Forskning har heller ikke funnet noen klare sammenhenger mellom dødsstraff og kriminalitet.

En tredje kategori argumenter er de praktiske som handler om hvorvidt det overhodet kan lages korrekte lover og prosedyrer. Forskning på bruken av dødsstraff i USA peker på hvordan tilfeldigheter og forskjellige former for diskriminering (for eksempel av afroamerikanere) har spilt en uforholdsmessig stor rolle i anvendelsen av dødsstraff.

• kriminalitet
• menneskerettigheter
• strafferett