(av dys- og gr. 'blanding'), inntil midten av 1800-tallet ofte navn på sykdom i sin alminnelighet. Begrepet skrev seg fra Hippokrates (omkr. 400 f.Kr.) og hans væskesykdomslære, humoralpatologien. Læren går ut på at menneskets kropp inneholder fire kroppsvæsker, blod (sanguis), slim (phlegma), gul galle (chole) og sort galle (melaina chole), og det er sammensetningen av disse som danner grunnlaget for sykdom og helse. Mennesket er således friskt når disse væskene står i et vel avmålt forhold til hverandre, og det er sykt når en av dem finnes i for liten eller for stor mengde, eller opptrer for seg et sted i kroppen atskilt fra de øvrige. Med tanke på de forskjellige muligheter for feilaktig blanding utviklet bl.a. Galenos (100-tallet e.Kr.) læren om dyskrasiene. Det viktigste prinsippet i medisinsk sykdomsbehandling var derfor lenge å forsøke å gjenopprette riktig væskebalanse ved avførings- og brekkmidler, hostemidler, årelating og påsetting av igler.

Omkring midten av 1800-tallet ble denne sykdomslæren forlatt til fordel for cellularpatologien, vesentlig gjennom Rudolf Virchows arbeider. Ifølge denne læren har sykdommene sitt sete i cellene. I dag er oppmerksomheten mer rettet mot molekylene, både i cellene og i vevsvæskene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.