dynamikk (musikk)

På akustiske musikkinstrumenter endres lydstyrken gjennom kraften som brukes for å produsere lyden ved å blåse, slå eller stryke på instrumentet. Dette vil samtidig endre lydens karakter; mer energi vil gi både en høyere lydstyrke og en lysere klang. Dette er på grunn av at økt energi forsterker flere av de lyse overtonene. På elektroniske instrumenter kan musikeren øke lydstyrken ved å skru opp volumet. Da endres hverken anslag eller klang. Men også på elektroniske instrumenter kan lydstyrken endres gjennom å endre kraften eller anslaget som tonene blir spilt med.

Dynamikkens omfang, det vil si avstanden mellom de svakeste og sterkeste delene i et musikstykke, blir som regel redusert når musikk spilles inn. Det gjøres blant annet for at lydnivået på innspillingen skal være tilpasset ulike avspillingsmedier og lyttesituasjoner. Elektroniske instrumenter tar også ofte i bruk effektprosessorer som kompressor for å begrense variasjon i dynamikken.

Angivelser av dynamikk innenfor den vestlige klassiske tradisjonen gjøres ofte med italienske betegnelser for styrkegrader. Det gjøres enten som piano (svakt), forte (sterkt) eller grader av disse. Gradvise endringer kan angis med crescendo (sterkere), decrescendo eller diminuendo (svakere), mens brå endringer angis eksempelvis med sforzando (plutselig sterkt), fortepiano (sterkt, så plutselig svakt) eller med grafiske tegn for aksenter på enkelttoner.

I det italienske språket kan begrepet forte i dagligtale også vise til blant annet 'intenst' eller 'raskt',mens begrepet piano også kan vise til eksempelvis 'sakte' eller 'forsiktig'. Dette kan man finne en parallell til i musikk, der undersøkelser viser at når komponister og musikere skal uttrykke ulike grader av intensitet eller følelsesuttrykk, så er det en tendens til samsvar i intensitet mellom tempo og dynamikk. Eksempelvis vil følelsesuttrykket glad ofte fremføres sterkere og raskere enn sorg, som gjerne fremføres sakte og svakt.

Nedenfor er en oversikt over noen av de mest brukte italienske betegnelsene for styrkegrader brukt i klassisk musikk:

• fortissimo: meget sterkt
• forte: sterkt
• mezzoforte: middels sterkt
• mezzopiano: nokså svakt
• piano: svakt
• pianissimo: meget svakt
• crescendo: gradvis sterkere
• diminuendo: gradvis svakere
• fortepiano: sterkt, deretter plutselig svakt
• sforzando: plutselig sterkt

Før 1600-tallet har historiske kilder få referanser til dynamikk eller styrkegrader i musikk. Allikevel er det er grunn til å anta at bruk av ulike styrkegrader har vært en del av musikalske uttrykk i ulike kulturer til ulike tider. Årsaken til det er blant annet at den menneskelige stemmen, som av mange er sett på som opphav til musikalske uttrykk, tar i bruk tonehøyde, lydstyrke og tempo for å uttrykke følelser. Dette er, som beskrevet over, i samsvar med opplevelsen av intensitet og følelsesuttrykk i musikk som et samspill av blant annet dynamikk og tempo.

Når vi hos den greske historieskriveren Plutark (45–125 evt.) kan finne beskrivelser av at musikk ble brukt til å uttrykke menneskelige stemninger og følelser som både jubel og sorg, så kan vi derfor anta at ulike styrkegrader var en del av de musikalske virkemidlene. Det vi ikke vet, er om det innenfor et musikkstykke var ulike styrkegrader eller en fast lydstyrke og intensitet gjennom hele.

Vi har ikke dokumentasjon på dynamikk brukt som et kompositorisk virkemiddel, altså innenfor en og samme komposisjon, før rundt år 1600. I barokken fremkom dynamisk variasjon først og fremst ved veksling mellom ulike instrumentgrupper med ulik besetning og størrelse. Et eksempel finner vi i concerto grosso-formen hvor det var vekslinger mellom en mindre sologruppe og hele orkesteret (tutti). Dette skapte kontraster både i klang og dynamikk. Denne vekslingen mellom piano (svakt) og forte (sterkt) blir kalt terrassedynamikk. Terrassedynamikk var også gjenspeilet i cembaloen som var konstruert slik at den kun hadde mulighet for to ulike styrkegrader. Musikeren hadde altså ikke mulighet til å endre dynamikk gjennom styrken på anslaget.

Fra midten av 1700-tallet startet en utvikling der gradvise dynamiske forandringer ble fremtredende. Dette ble muliggjort ved instrumentenes utvikling og stilistiske endringer: Det kontrollerte uttrykket som vi finner blant andre hos Johann Sebastian Bach, ble etter hvert avløst av et ideal som søkte mer i retning av følelser og endringer i stemning – den såkalte Empfindsamkeit-perioden. Her bidro blant andre Bachs sønner til fremveksten av en mer moderne bruk av dynamiske virkemidler.

Samtidig bidro også fremveksten av det nye symfoniorkesteret, særlig i Mannheim (Mannheimskolen) og Wien, til økt bruk av dynamiske effekter, eksempelvis gjennom det såkalte orkestercrescendoet.

Idealet fra Empfindsamkeit-perioden, med vekt på følelser og stemningsendringer, ble videreført og forsterket gjennom romantikken – følelsenes epoke. Her er uttrykket preget av motstridende elementer, store kontraster og søken etter å uttrykke menneskets kontrastfylte og følelsesladede indre liv. Det ga seg utslag i økt bruk av de musikalske elementenes uttrykksmuligheter; harmonikken ble mer kontrastfylt og kompleks, melodiene fikk større omfang med større innslag av kromatikk, samt bruk av både lyriske og virtuose, raskere partier. Her finner vi også at instrumentenes klanguttrykk i større grad ble utforsket. Alle disse virkemidlene ble samtidig forsterket gjennom store kontraster i dynamikk.

• musikk
• notasjon