Dykkerklokke
Dykkerklokke er en innretning som ved dypdykking brukes til transport av dykkere mellom et trykkammer på overflatefartøy og arbeidssted på havbunnen, slik at dykkerne kan være på samme trykk. Dermed kan dykkerne oppholde seg på en såkalt bodybde når de hviler.
Dykkerklokke
Av /NTB.

Dykkerklokke er en innretning som ved dypdykking brukes til transport av dykkere mellom et trykkammer på overflatefartøy og arbeidssted på havbunnen, slik at dykkerne kan være på samme trykk. Dermed kan dykkerne oppholde seg på en såkalt bodybde når de hviler.

En moderne dykkerklokke har både bunndør for utslusing og sidedør for tilkopling til trykkkammeret. Diameteren på bunndøren er i Norge satt til 80 cm etter regelverksendring i 1991. Det ble samtidig innført krav om ståhøyde og minimum innvendige volum i dykkerklokken på 4,5 m³for to dykkere pluss 1,5 m³for hver ekstra dykker. Under dykkerklokken er det vanligvis montert en plattform med leider for entring via bunndøren.

På de daglige øktene i dykkerklokken økes trykket noe slik at dykkeren kan nå de arbeidsoppgaver som er planlagt på sjøbunnen. I Norge kan en slik arbeidsøkt vare i inntil 14 dager med daglige opphold på inntil 8 timer i dykkerklokken med arbeid i vannet. På slike oppdrag kan det være opptil tre dykkere i dykkerklokken som bytter på oppgavene å være klokkemann eller dykker i sjø.

Såkalte undervannshabitater er en form for dykkerklokke som blant annet brukes ved sveising av rørledninger. Et undervannshabitat har sin egen forsyning og styring fra overflaten og dykkerne kan entre via en egen tilkopling for dykkerklokken (tørr metode), eller de svømmer ut av dykkerklokken og entrer habitatet via en egen våtinngang.

Historikk

Norsk Dykkehistorisk Forening sin skisse til kopi av Mårten Triewald sin dykkerklokke fra 1734

Norsk Dykkehistorisk Forening sin skisse til kopi av Mårten Triewald sin dykkerklokke fra 1734

Norsk Dykkehistorisk Forening sin skisse til kopi av Mårten Triewald sin dykkerklokke fra 1734

Fra gammelt av var dykkerklokke en beholder med åpen bunn som ble senket ned i vann. En slik blir beskrevet allerede i antikken av Alexander den store i år 322 f.Kr, under veiledning av Aristoteles.

Den første beskrivelsen av undervannsarkeologi ved bruk av dykkerklokke i middelalderen er fra 1535 i innsjøen Lago di Nemi utenfor Roma. Guglielmo de Lorena undersøkte sammen med Francesco de Marchi et sunket skip ved hjelp av en énmanns dykkerklokke som Guglielmo hadde oppfunnet.

Senere kjenner vi til at alkymisten Franz Kessler konstruerte en dykkerklokke i tre i år 1616. I 1690 perfeksjonerte fysikeren Edmond Halley Kesslers oppfinnelse hvor det ble sørget for lufttilførsel fra nedsenkbare tønner. Den svenske ingeniøren og amatørfysiker Mårten Triewald (1691–1747) var til stede ved Edmond Halley sin test av en dykkeklokke i Themsen i 1716. Hans beskrivelse av hendelsen er i dag det eneste overlevende bevis for at den fant sted. Foruten tegning og beskrivelse av dykkeklokke etterlot Triewalds seg skisser til en rekke redskaper til bruk under vann.

Norske dykkerklokker

Det første norske klokkedykkerutstyr ble produsert på Randaberg Sveiseindustri i 1971 for dykkeselskapet 3X. Etterhvert som teknologien med metningsdykking ble utviklet i første halvdel av 1970-årene, ble dykkerklokker mer vanlig utstyr i Nordsjøen. De første modellene av dykkerklokker var under 3 m³og skulle gi plass til to dykkere og mye utstyr. Bunndøren hadde en diameter på 60 cm som gjorde det vanskelig å komme gjennom med dykkerutstyr. Pustegassen til dykkeren ble tilført fra overflaten eller et gassforråd på dykkerklokken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg