Dvergmoskusdyr er små pattedyr og minst av de partåede klovdyrene. Skulderhøyden kan bli opp mot 40 centimeter. De har et lite hode, spiss snute og tynne bein med små klover.
Dvergmoskusdyr har verken horn eller gevir. Skulderhøyden er maksimalt om lag 40 centimeter. Asiatiske arter av dvergmoskusdyr er mindre (0,8–8 kilo) enn afrikansk vannmoskusdyr (7–16 kilo). Halsen er kort og kroppen kompakt med opphøyd bakre del av ryggen. Hodet er lite med spiss snute og store øyne. Beina er påfallende spinkle og med små klover. I likhet med moskushjorter (Moschidae) er hjørnetennene i overkjeven hos dvergmoskusdyr utviklet som hoggtenner, synlig under overleppen, spesielt hos hanndyr.
Pelsen er kort og glatt og som regel brun eller rødbrun, ofte med dekkhår som er mørkere mot hårspissene, særlig på oversiden av kroppen. Undersiden er oftest lysere gulhvit eller lys brun. De fleste arter har lyse tegninger eller prikker i det brune hårlaget på kroppen eller i det minste i halsregionen.
Dvergmoskusdyr er knyttet til tropiske regnskogsområder i Asia og Afrika. De er vanligst i lavereliggende landskap, men er observert over 2000 meter over havet. Størrelse og kroppsform gjør at dyra kan bevege seg raskt og skjult i tett undervegetasjon. De er nattaktive, svært sky dyr og lever for det meste enkeltvis. Leveområdene («home range») er relativt små (50–300 dekar), størst for hanndyr, og oftest knyttet til skog med tett krattvegetasjon. Områdene markeres med luktstoff fra urin og avføring, i tillegg til sekret fra hudkjertler. Fysisk motstand mot inntrengere forkommer og er gjerne fulgt opp med lydytringer. Lydsignal brukes også i kommunikasjon mellom artsfrender i ulike sammenhenger (sosial kontakt, brunst, farevarsel etc.).
Dvergmoskusdyr er planteetere med bredt utvalg av beiteplanter på menyen. For noen arter utgjør frukt av ymse slag 70-80 % av kostholdet, mens andre prefererer lettfordøyelige skudd og rot stengler. Andre arter igjen har gras, urter, løv og sopp som viktigste næringsgrunnlag. Uavhengig av fødevalg er dvergmoskusdyr svært selektive og preferer til enhver tid de mest næringsrike og lettfordøyelige planter og plantedeler. Det henger biologisk og funksjonelt sammen med at dvergmoskusdyr er små arter og med et mindre effektivt fordøyelsessystem enn andre drøvtyggere til å bryte med fiberrikt plantemateriale (cellulose og hemicellulose). For å få nok næring og energi per tidsenhet er dvergmoskusdyr avhengig av relativt rask gjennomstrømming av energi- og næringsrike stoff i fordøyelsessystemet.
Ulike arter av dvergmoskusdyr er kjønnsmodne 6 til 24 måneder gamle, og i forbindelse med forplantning kan dvergmoskusdyr opptre parvis. Hanndyra følger da brunstige hunndyr og stimulerer disse med lyd og atferd til paring kan skje. Avhengig av art er drektighetstiden 180–270 dager, og de føder én, sjeldnere to kalver. Kalvene avvennes etter om lag tre måneder og forlater hjemmeområdet når de blir kjønnsmodne. Noen arter av dvergmoskusdyr kan pare seg få timer etter fødsel slik at hunndyr i praksis kan være drektige store deler av livet.
Dvergmoskusdyr er bytte for en rekke predatorer, spesielt større kattedyr og mårdyr. Ved fare og forfølgelse forsøker de ofte å gjemme seg i tett kratt og huler, eller de søker til vann for å unngå trusler. Maksimal levetid for dvergmoskusdyr i det fri antas å være under 10 år.
I biologisk systematikk utgjør dvergmoskusdyrene en familie. De hører til drøvtyggerne som igjen hører til partåede klovdyr.
Drøvtyggerne deles i to grupper: Det er de ekte drøvtyggerne (Pecora) hvor man blant annet finner oksedyr og hjortedyr og så er det Tragulina med familien dvergmoskusdyr.
Familien dvergmoskusdyr deles i tre slekter og omfatter i alt ti arter:
Arter i de to siste slektene deles ofte i underarter, flest innen slekten Tragulus. Vannmoskusdyr finnes bare i tropiske skogsområder i vestlige deler av Ekvatorial-Afrika og klassifiseres ofte i tre underarter.
I et evolusjonært, fylogenetisk perspektiv regnes dvergmoskusdyr som en isolert og primitiv gruppe av partåede drøvtyggere. Dvergmoskusdyrene tilhører altså ikke gruppen hjortedyr (Cervidae) og har mindre likhet med de egentlige moskusdyrene (Moschidae) eller andre familier av ekte drøvtyggere (Pecora). De skiller seg fra disse i flere anatomiske detaljer, blant annet i skjelett og fordøyelsessystemet. Eksempelvis har dvergmoskusdyr mindre typisk firedelt fordøyelsessystem sammenlignet med ekte drøvtyggere, og bladmagen (omasum) er lite utviklet. Det er også ulikheter i struktur og utforming av reproduksjonsorganer som genitalia og morkake (placenta).
Opprinnelsen til dvergmoskusdyr var sannsynligvis i Sørøst-Asia, og fossiler av antatte forgjengere dateres til siste del av eocen for 50-40 millioner år siden. I denne perioden synes forløpere til dvergmoskusdyr å ha differensiert og utviklet seg i en annen retning enn andre drøvtyggere. Gruppen spredte seg til Afrika, Europa og store deler av Asia, og forgjengere til moderne dvergmoskusdyr finnes som fossiler fra Miocen, om lag 20 millioner år siden. I dag finnes én familie av dvergmoskusdyr (Tragulidae) fordelt på tre slekter (se over), med størst forekomst i Sørøst-Asia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.