Dukting, leding (kanalisering) av energi, spesielt elektromagnetisk energi. Innen meteorologi og radiokommunikasjon betegnelse på elektromagnetiske bølgers avbøyning i atmosfæren som en følge av varierende brytningsindeks. (Se brytning. – refraksjon). Brytningsindeksen for elektromagnetiske bølger er spesielt avhengig av fuktighet, men også av lufttrykk og temperatur. Under normale atmosfæriske forhold der atmosfæren er velblandet, avtar brytningsindeksen svakt med økende høyde, noe som gir en radiohorisont noe lenger vekk enn den synlige horisonten. Dersom atmosfæren er lagdelt med f.eks. fuktigere sjikt slik at brytningsindeksen øker, kan krumningsradius for normalen til bølgefronten bli lik krumningsradius for Jorden. Da har vi en dukt (duct) eller en kanal hvor den elektromagnetiske energien fanges opp og kan i prinsippet bevege seg rundt Jorden. En enda større endring av brytningsindeksen vil ytterligere øke krumningen og gi en kortere avstand til radiohorisonten. Den elektromagnetiske energien når da ikke frem til mottaker. Jo høyere frekvens en elektromagnetisk bølge har, desto mer påvirkes den av duktingfenomener.

Duktingsituasjoner opptrer oftest i forbindelse med luftnedsynkning (subsidens) i høytrykk eller ved temperaturinversjoner. Dukting er særlig kjent innen radiokommunikasjon, i den senere tid også innen flynavigasjon, idet den såkalte ILS-strålen som leder flyene inn mot rullebanen, kan påvirkes ved dukting.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.