dronter

Dronter. Etter et maleri av Roelandt Savery, 1626.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dronter er en gruppe utdødde, store, ikke flygedyktige fugler i slekt med dagens duer.

Faktaboks

også kjent som:
Raphidae

Familien dronter bestod av to arter: Dronte, også kalt dodo (Raphus cucullatus), og rodriguessolitær, også kalt rodriguesdronte (Pezophaps solitaria). Fram til 1600- og 1700-tallet levde de to artene hver for seg på naboøyene Mauritius og Rodrigues i øykjeden Maskarenene øst for Madagaskar. Etter den europeiske koloniseringen av øyene ble drontene utryddet, sannsynligvis gjennom en kombinasjon av jakt, habitatødeleggelse og konkurranse fra innførte arter. Dronter har senere blitt mye brukt som et symbol på utryddelse i populærkultur.

Utseende og økologi

Dronten var ca. 1 meter høy og antas og å ha veid 10-17 kg i vill tilstand. Den hadde i følge kilder en brun-grå fjærdrakt, og artens mest iøyenfallende kjennetegn var det store, krummede nebbet og de korte, flyveudyktige vingene. Dens foretrukne habitat var de tørre skoglandskapene langs kysten av Mauritius. Navnet «dronte» kommer mest sannsynlig av det nederlandske ordet for «oppblåst» eller «svulmende».

Rodriguessolitæren var litt mindre og slankere enn dronten og hadde omtrent samme vekt. I motsetning til drontene tror man at rodriguessolitærene hadde en aggressiv territoriell adferd, muligens en tilpasning til Rodrigues’ noe begrensede ressurser sammenliknet med Mauritius. Begge kjønn hadde klubbelignende utvekster av bein på vingene og et kraftig bitt, som begge sannsynligvis ble brukt til å slåss med.

Begge artene antas å ha hatt en allsidig diett bestående av frukt, bær og harde frø, og brukte magesteiner – gastrolitter – til å fordøye maten. De hekket på bakken og la ett eller få egg om gangen. I tillegg var begge artene seksuelt dimorfe når det gjaldt kroppsstørrelse. Særlig rodriguessolitæren, hvor hunnene bare veide ca. 60% av det hannene gjorde, muligens den største størrelsesforskjellen mellom kjønnene hos noen moderne (neognathe) fugler.

Utvikling/systematikk

Drontene stammet mest sannsynlig fra flygedyktige forfedre opprinnelig fra sørøst-Asia som slo seg ned på Maskarenene for ca. 10 millioner år siden. Fraværet av kjøttetende og planteetende pattedyr på øyene regnes som den viktigste årsaken til at begge dronteartene mistet flygeevnen og utviklet større kroppsstørrelse. I så fall er drontenes evolusjon et tydelig eksempel på øykjempevekst. Drontenes nærmeste nålevende slektning er Nikobar-duen (Caloenas nicobarica), som er endemisk for Nikobarene i det indiske hav.

Tidligere trodde man det også fantes en tredje art av dronter på Mauritius’ naboøy Réunion, som lignet dronten, men med hvite fjær. Senere studier har imidlertid vist at det sannsynligvis heller dreide seg om en utdødd art av ibis.

Forhold til mennesker og utryddelse

Drontene hadde ingen naturlige predatorer var fullstendig uredd mennesker da den første permanente bosetningen på Mauritius ble etablert av nederlandske kolonister i 1598. Fra starten av ble fuglene jaktet på i stor grad, særlig som proviant til skip. Kjøttet smakte etter sigende seigt og harskt, og var ikke spesielt populært. Dronter ble også sendt med skip flere ganger til zoologiske hager og kongelige hoff i Europa, og så langt som til Japan i 1647. En rekke avbildninger, beskrivelser og deler av skjeletter av fuglene er derfor bevart.

I dag er de fleste forskere enige om at den viktigste enkeltårsaken til drontebestandens nedgang på 1600-tallet var europeernes introduksjon av fremmede arter til øya. Hunder, katter, griser, rotter og makaker som nederlenderne hadde med seg, konkurrerte med drontene om ressurser, samtidig som de jaktet på fugleunger og egg. Siden arten både hekket på bakken og reproduserte sakte var den ekstra utsatt. I tillegg hugget kolonistene ned store deler av skogen på Mauritius, drontenes viktigste habitat. Den siste bekreftede observasjonen av dronter på Mauritius var i 1662, og arten ble mest sannsynlig helt utryddet en gang på 1680-tallet.

Rodriguessolitæren led etter alt å dømme samme skjebne da den første europeiske bosetningen på Rodrigues ble etablert på 1730-tallet av franskmennene. Jaktpress fra mennesker og husdyr, hovedsakelig katter og griser, antas å ha vært den viktigste årsaken til at også denne arten ble utryddet, antagelig rundt 1750. I motsetning til drontene ble Rodriguessolitæren aldri sendt til Europa, og langt færre samtidige beskrivelser og øyevitneskildringer finnes derfor av denne.

Dronter i populærkultur

Drontefugler, og særlig dronten, har lenge vært tilstede i populærkulturen som et av historiens kanskje mest berømte eksempler på en utryddet art. Selv om drontene har blitt framstilt i malerkunst og litteratur helt fra 1600-tallet, var det imidlertid først med Louis Carrolls Alice i eventyrland i 1865 at arten ble allment kjent for de fleste europeere. Særlig på engelsk brukes dronte gjerne som synonym for noe som er foreldet og utdatert, og uttrykk som «Dead as a dodo», i betydningen noe som er ugjenkallelig dødt eller foreldet, har for lengst blitt en del av språket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg