Både i Asia, Amerika og Afrika ble naturprodukter som inneholder stimulerende stoffer (f.eks. efedrin og kokain) brukt allerede for flere tusen år siden, og deltakere i de antikke olympiske leker i Hellas benyttet slike produkter for å oppnå gode resultater. I moderne idrett er doping i svømming og sykling dokumentert fra siste del av 1800-tallet, hvor man benyttet stimulerende midler som koffein, stryknin, heroin og kokain for å holde seg våkne. Det første kjente dødsfall etter dopingbruk skjedde i sykling 1886. Doping i hesteveddeløp var utbredt fra århundreskiftet, og i OL 1904 ble stryknin brukt av maratonløpere. Allerede 1928 forbød Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) bruk av stimulerende midler. Flere forbund fulgte etter, men forbudende ble lite effektive på grunn av manglende kontroll.

Bruk av testosteron i muskeloppbyggende hensikt var kjent mot slutten av 1930-årene, etter den annen verdenskrig ble dette først brukt av sovjetiske utøvere. I forbindelse med Korea-krigen i 1950-årene utviklet USA tilsvarende anabole steroider. Disse skulle lege krigsskader raskere og var (feilaktig) antatt ikke å ha bivirkninger slik som hormonene hadde. De første kvinner som brukte testosteron kom i 1960-årene, bl.a. søstrene Press fra Sovjetunionen. Under den annen verdenskrig benyttet soldater også amfetamin for å redusere virkningene av påkjenninger og tretthet. Dette stoffet ble etter krigen populært i utholdenhetsidretter og førte til dødsfall i sykling, bl.a. dansken Knut Jensen i OL i Roma 1960 og briten Tom Simpson i Frankrike rundt 1967.

Disse hendelsene og en tendens til en mer systematisk dopingbruk i mange idretter, førte i 1960-årene til at dopingarbeidet ble intensivert. 1962 vedtok IOC sin første resolusjon mot dopingbruk, og 1966 var det dopingkontroll både i sykkel- og fotball-VM. 1967 opprettet IOC en medisinsk kommisjon og utarbeidet de første lister over forbudte stoffer. IOCs første kontroller ble foretatt i OL 1968 (Grenoble og Mexico City), og i 1970-årene fulgte de fleste internasjonale særidrettsforbund etter. Likevel fortsatte doping å være et økende problem, da dopingmetodene ofte var bedre utviklet enn kontrollmetodene. Først 1974 ble det funnet en metode for å påvise bruk av anabole steroider, noe som førte til en stor økning i antall dopingavsløringer for disse stoffene i idretter som vektløfting og friidrett, bl.a. 1977 av den første norske dopingbrukeren (diskoskasteren Knut Hjeltnes).

Kontrollapparatet fikk et oppsving under OL i Seoul 1988, hvor bl.a. avsløringen av den kanadiske toppsprinteren Ben Johnson førte til en mer åpen diskusjon om problemet. Det kom frem at dopingbruk i internasjonal toppidrett var meget utbredt. Ofte hadde utøverne egne leger, som foreskrev dopingmidler og hvordan de skulle brukes uten å oppdages. Etter oppløsningen av Øst-Tyskland ble det kjent hvordan myndighetene nærmest tvang landets topputøvere gjennom et systematisk dopingprogram for å vinne, og i mange idretter har det siden rundt 1990 vært en påtakelig stagnasjon i prestasjonsnivået, bl.a. i mange friidrettsøvelser.

Bloddoping som metode til å øke utholdenheten ble utarbeidet sist i 1960-årene, men ble forbudt av IOC først 1986. Den amerikanske kombinertløperen Kerry Lynch ble diskvalifisert etter senere å ha innrømmet å ha vært bloddopet under ski-VM 1985, og under ski-VM 1989 ble det for første gang kontrollert for bloddoping, uten at noen ble avslørt. Kjemisk bloddoping med EPO var det vanskeligere å få bukt med. Selv om metoden ble forbudt 1990, ble en påvisningsmetode først tatt i bruk under OL i Sydney 2000, og i VM 2001 og OL 2002 kom det store blodopingsavsløringer innen langrennssporten. 2001 ble seks finner diskvalifisert på hjemmebane, bl.a. Mika Myllylä, og 2002 ble toppløperne Johann Mühlegg, Larissa Lazutina og Olga Danilova tatt.

Misnøye med dopingarbeidet til IOC og mange særforbund, samt en stor dopingskandale under sykkelrittet Tour de France 1998, hadde i mellomtiden skapt et behov for et mer uavhengig kontrollorgan, og Verdens Antidopingbyrå (WADA, World Anti-Doping Agency) ble dannet 1999. WADA har f.o.m. 2000 overvåket dopingkontrollene i OL, og 2003 overtok byrået dopinglisten til IOC og ble verdens øverste dopingmyndighet. Samme år ble det avslørt en stor dopingskandale i amerikansk friidrett angående organisert produksjon og bruk av såkalt «designerdop», anabole steroider med små justeringer i den kjemiske strukturen for å ikke å bli oppdaget i dopingtester. I sommer-OL 2004 ble det for første gang testet for bruk av veksthormoner.

I Norge vedtok Norges Idrettsforbund sitt første anti-dopingprogram 1976 og begynte med nasjonale kontroller året etter. 2003 ble det uavhengige organet Antidoping Norge dannet etter mønster av WADA. Fra 1990-årene har det vært en økende smugling av dopingmidler inn til Norge, og størrelsen på tollbeslagene viser at det antakelig foregår mye dopingbruk også i uorganisert trening og i idrett utenfor NIF, f.eks. i kroppsbygging og helsestudioaktiviteter. 1992 vedtok Stortinget en dopinglov hvor tilvirkning, innførsel og salg (men ikke bruk) av mange ikke-narkotiske midler, bl.a. anabole steroider, blir regnet som narkotikaforbrytelser og straffet deretter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.