dolus eventualis

Dolus eventualis er latin og betyr «eventualitetsforsett» og brukes i strafferetten for å beskrive en lav grad av forsett. Dolus eventualis er ved siden av hensiktsforsett og sannsynlighetsforsett ulike former av skyldformen forsett etter straffelovens paragraf 22.

Selv om gjerningspersonen anser det mindre sannsynlig at en følge som rammes av et straffebud vil inntre, kan forsettskravet være oppfylt. Ved dolus eventualis må gjerningspersonen holde det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velge å handle selv om det skulle være tilfellet. Man må altså positivt ha akseptert og godtatt at en følge inntreffer. Dolus eventualis er i denne form (positiv innvilgelsesteori) akseptert i norsk rettspraksis.

Høyesterett avgjorde i dommen inntatt i Norsk Retstidende 1991 side 600 at det derimot ikke foreligger forsett dersom gjerningspersonen rent faktisk ikke har vurdert muligheten for at følgen vil inntre, selv om man skulle komme til at han ikke under noen omstendighet ville unnlatt å handle (hypotetisk innvilgelsesteori). Det vil i et slikt tilfelle kunne være tale om uaktsomhet, og straffebudet må omfatte denne skyldformen dersom straffansvar skal være aktuelt.