doksorubicin

Doksorubicin er en type celledrepende (cytotoksisk) antibiotika som kan brukes mot flere kreftformer. Denne typen antibiotika er relativt giftig for menneskeceller og brukes dermed ikke i behandling mot bakterieinfeksjoner. Legemiddelet er derimot effektivt som cellegiftbehandling. Doksorubicin regnes som et antracyklin.

Virkemåte

Antracyklinene er effektive cellegifter og deres virkemåte mot svulster er svært kompleks.

Topoisomerase II-hemmer

Den viktigste måten doksorubicin virker på er at det binder seg til DNA og hemmer topoisomerase II. Topoisomerase II er et enzym som klipper DNA-et slik at DNA-et kan kopieres opp i flere utgaver (replikeres). Legemidlet vil dermed føre til at DNA-et ikke kan brukes til å danne nye celler, og celledelingen stopper opp.

Frie radikaler

I tillegg til at doksorubicin stopper opp celledeling, har det også en tendens til å danne frie radikaler i kroppen. Frie radikaler er meget ustabile kjemiske forbindelser og kan potensielt føre til at viktige kroppsegne molekyler blir ødelagt. Dette bidrar trolig også til at doksorubicin er effektivt mot kreft.

Bruk

Av antracyklinene er doksorubicin mest brukt og har størst bruksområde. Legemiddelet brukes mot flere kreftformer, som blant annet blodkreft (leukemi), brystkreft, lungekreft og blærekreft. Doksorubicin forekommer som en væske som gis intravenøst og brukes dermed på sykehus.

Bivirkninger

Ved innsprøytningsstedet kan doksorubicin virke vevsirriterende. Den vanligste akutte bivirkningen er beinmargsuppresjon, at beinmargen produserer mindre blodceller. Feber, kvalme og diaré er andre vanlige bivirkninger. Ved oppstart av behandlingen kan enkelte oppleve at urinen blir rød på grunn av legemiddelets naturlige rødfarge, men dette er ufarlig. Man kan også få slimhinneskader og midlertidig hårtap, som opphører når man avslutter behandlingen. Mer sjeldent oppstår allergiske reaksjoner.

Hjertebivirkninger

Doksorubicin og andre antracykliner kan gi alvorlige irreversible hjertebivirkninger, bivirkninger på hjertet som ikke kan gjøres om, såkalt kardiotoksisitet. Akutte bivirkninger kan blant annet være hjerterytmeforstyrrelser og hjertesvikt, men da er de som regel forbigående. Ubehag kan også oppstå mer gradvis over tid, og i mange tilfeller vil ikke pasienten merke disse bivirkningene før lenge etter at behandlingen er avsluttet. Vanligvis får pasienten en legemiddeldose som erfaringsvis gir liten risiko for kardiotoksisitet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne linker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg