Dogmehistorie, teologisk spesialdisiplin, behandler de kristne dogmenes – dvs. de kirkelig anerkjente teologiske læresetningenes – tilblivelse og utvikling. Dogmehistorien spilte en særlig viktig rolle innen protestantisk teologi fra slutten av 1800-tallet til et stykke inn på 1900-tallet. I denne perioden ble de klassiske dogmehistoriske verkene skrevet, først og fremst A. v. Harnacks Lehrbuch der Dogmengeschichte (3 bd., 1886–90) og R. Seebergs Lehrbuch der Dogmengeschichte (4 bd., 1908–20). Begge var opptatt av at dogmene hadde bidratt til å føre kirken bort fra den opprinnelige troen på Jesus. Det skulle være teologiens oppgave å vise dette og å hjelpe kirken til en historisk kritisk omgang med dogmene. Dogmehistorien arbeidet mest med kirkens tidligste historie, den såkalte oldkirken, da de mest sentrale kristne dogmene var blitt formulert. I protestantisk dogmehistorie ble sluttstreken ofte satt med reformasjonen, da dogmedannelsen ble ansett som avsluttet.

Også i katolsk teologi har dogmehistorien vært en betydelig disiplin i vårt århundre, i den hensikt å oppnå en mer nøyaktig forståelse av eldre dogmatiske formuleringer. Etter katolsk syn er åpenbaringen av troens innhold avsluttet med den siste apostels død, men utlegningen og forståelsen av troen er en pågående fordypelsesprosess, som av og til kan resultere i dogmatisk fastleggelse av visse punkter, f.eks. dogmet om Marias opptagelse i himmelen fra 1950.

I de siste tiårene er begrepet teologihistorie blitt mer vanlig å bruke enn dogmehistorie både blant protestanter og katolikker. Teologihistorie er et mer åpent begrep som omfatter hele utviklingen av teologien som fag, og som inkluderer historien om dogmenes tilblivelse og utvikling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.