Spaltning av molekyler i atomer, enklere molekyler, radikaler eller positive og negative ioner. Ved termisk dissosiasjon er oppvarming årsak til spaltingen, mens ved fotokjemisk dissosiasjon skjer spaltningen ved bestråling, f.eks. av vanlig lys. Spalting i ioner ved oppløsning i væske ble betegnet som elektrolytisk dissosiasjon, men i dag vet vi at ionenene er tilstede i stoffet før oppløsningen.

Energien som må tilføres for å bryte en stoffmengde på ett mol kjemisk binding, kalles dissosiasjonsenergien (bindingsenergien). For enkeltbindinger er denne som regel 200–400 kJ/mol. Ofte etableres en likevekt mellom utgangsstoffet og spaltningsproduktene. Når f.eks. jodmolekyler varmes opp, skjer en delvis termisk spaltning til jodatomer: I2 → I + I, og likevekten kan etter massevirkningsloven uttrykkes ved en brøk: K = [I]2/[I2]. Hakeparentesene betegner konsentrasjonen av I2 og I, og K er en konstant som gjelder for den gitte reaksjonstemperatur. Konstanten kalles dissosiasjonskonstanten eller likevektskonstanten. Den brøkdel av I2-molekylene som er spaltet, uttrykkes ved dissosiasjonsgraden.

Dissosiasjonskonstanten eller syrekonstanten, Ka, gir et mål for syrestyrken, Ka = [H+][A]/[HA]. For sterke syrer er Ka > 1. Hvis Ka< 0,001, er syren svak. Eddiksyre har Ka= 0,000018. Merk at dissosiasjonsgraden øker når syren blir fortynnet, for 0,02 % eddiksyre er dissosiasjonsgraden 50 %.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.