Dispositio er den andre av de fem retoriske arbeidsfasene som er kjent fra klassisk retorikk.

I denne fasen arbeider taleren med å ordne temaene til talen i en passende rekkefølge, det vil si disposisjonen. Formålet med en god disposisjon er, som med alle de andre arbeidsfasene, å strukturere momentene i talen (eller teksten) slik at de fungerer mest mulig overbevisende. Det innebærer at tilhøreren (eller leseren) må settes i stand til å forstå hvilket tema som diskuteres og hva taleren vil formidle, hvilke argumenter som støtter talerens posisjon, og ikke minst hvorfor man overhodet bør bry seg om saken.

Den klassiske firedelte disposisjonen besto av

  1. en innledning (exordium)
  2. sakens fakta (narratio)
  3. en argumentasjonsdel (argumentatio)
  4. en konklusjon (peroratio)

Lignende strukturinndelinger finnes på mange områder. En fortelling kan for eksempel beskrives som en fisk, med et hode, en kropp og en hale. En argumenterende tekst kan beskrives som en omvendt pyramide, der det spissede poenget kommer øverst, og bygges ut mer substansielt lenger ned i teksten. Hovedpoenget med begge disse metaforene er at den språklige kommunikasjonen må være klart og godt strukturert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.