diskriminerende og hatefulle ytringer

Straffeloven § 185 tar som utgangspunkt at en diskriminerende eller hatefull ytring må være fremsatt offentlig for at den skal kunne straffes. I 2009 ble nedslagsfeltet til bestemmelsen utvidet ved at det ble inntatt at også hatefulle ytringer som i «andres nærvær» fremsettes overfor noen som rammes av ytringen, er forbudt. Etter dette alternativet er det ikke et krav om at ytringen fremsettes offentlig, og det ble åpnet opp for å straffe hatefulle ytringer som fremsettes i halvoffentlige eller private omgivelser.

Begge de to straffalternativene forutsetter forsett eller grov uaktsomhet. Offentlige hatytringer straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Ytringer som ikke fremsettes offentlig, men i en mer privat sammenheng, anses å ha et mindre skadepotensial enn tilsvarende utsagn som spres i det offentlige rom. Dette er grunnen til at slike ytringer har en lavere strafferamme, idet de straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

Straffeloven § 10 har betydning for å fastslå hva som er en offentlig ytring. Her slås det fast at: «En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.» Det siste er for eksempel relevant for skrift, tale og bilder som legges ut på internett. I forarbeidene er det nevnt at et antall på 20–30 personer regnes som et større antall personer.

Ytringer på Facebook vil vanligvis regnes som offentlige. Høyesterett behandlet i 2020 to saker om rasistiske ytringer fremsatt i lukkede Facebook-grupper. Det dreide seg om gruppen «Vi som støtter Sylvi Listhaug» (Sylvi Listhaug var innvandrings- og integreringsminister i Norge på tidspunktet for ytringene) og gruppen «Fedrelandet viktigst». Begge grupper bestod av mange tusen medlemmer. I begge disse sakene var det ubestridt at det dreide seg om «offentlige» ytringer. I 2022 behandlet Høyesterett en sak om hatytringer på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ytringene var fremsatt på en enkeltpersons Facebook-side og kunne potensielt leses av 585 personer. Dette ble klart ansett å være «offentlige» ytringer.

Høyesterett har uttalt seg om prinsippene for tolkning av ytringer i saker om straffeloven § 185. Utgangspunktet skal tas i hvordan en «alminnelig» tilhører vil oppfatte ytringen ut fra den sammenheng den er fremsatt. Enkeltstående ytringer kan altså ikke tolkes isolert, men må vurderes i den konteksten eller sammenhengen ytringen er fremsatt i. Det går likevel en grense for hva som kan innfortolkes i en ytring ut fra sammenhengen, noe som følger av den såkalte «forsiktighetsregelen». Dette tolkningsprinsippet innebærer at ingen skal risikere strafferettslig ansvar ved at en ytring tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen.

Ytringsfrihetskommisjonen (2022) påpekte at: «Prinsippene Høyesterett har trukket opp, viser at det er klare grenser for hva domstolene kan tolke inn i ytringer. Disse prinsippene bidrar til å ivareta behovet for forutsigbarhet når man ytrer seg.»

I en omdiskutert dom fra 2022 slo Høyesteretts flertall fast at ytringens kontekst også inkluderer at den som ytrer seg er voksen og at den som mottar ytringen er et barn. I denne saken ble ytringen «dra tilbake til Somalia så får du det mye bedre, for der får du ikke noe NAV» vurdert å stride mot straffeloven § 185 fordi den var fremsatt av en voksen overfor et barn på 16 år og 10 måneder.

Høyesterett har i sin praksis trukket opp et skille mellom ytringer som retter seg mot et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper én eller flere personer. Ytringer innen den første kategorien vil normalt ikke rammes av straffeloven § 185, fordi ytringene gjerne er av politisk art og ikke retter seg mot «noen». Dette har sammenheng med at politiske ytringer nyter et særlig sterkt vern, selv om heller ikke den politiske ytringsfriheten er absolutt. Ytringer som utgjør personangrep vil lettere bryte med straffeloven § 185. Dette har sammenheng med at slike ytringer ikke anses å ha noe til felles med den kjerneverdien som ytringsfriheten skal beskytte, nemlig det frie ordskiftet.

Det skal imidlertid mye til før ytringer bryter med § 185. Bestemmelsen forbyr kun ytringer av kvalifisert krenkende karakter. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har i en rekke saker slått fast at ytringsfriheten i Den europeiske menneskerettskonvensjonen ikke bare verner stuerene, sympatiske eller behagelige ytringer, men også de ytringene som fornærmer, sjokkerer eller forstyrrer, fordi dette er en forutsetning for den pluralismen, toleransen og bredden som utgjør et demokratisk samfunn. Høyesterett har uttalt at det gjelder «en relativt rommelig margin for smakløse ytringer» selv om man befinner seg utenfor ytringsfrihetens kjerneområde.

Noen ganger kan skillet mellom ytringer om et emne og ytringer om personer være vanskelig å trekke. Dette kommer særlig på spissen i møte med ytringer som omhandler religion. Skal sterkt negative ytringer om for eksempel jøder, muslimer eller kristne rettslig sett vurderes som lovlig kritikk av deres religion eller som et hatefullt personangrep? Religionskritikk er i kjernen av ytringsfriheten og er derfor som hovedregel straff-fritt. Høyesterett har lagt til grunn at grensedragningen mellom religionskritikk og hatytringer må trekkes ut ifra en vurdering av om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og atferd. Fordømmende omtale av en menneskegruppe vil fort kunne være straffbart.

Ved religiøs forkynnelse overlapper ytringsfriheten med retten til religionsfrihet, slik denne er forankret blant annet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Vernet om forkynnelsesfriheten var en del av diskusjonen både da straffeloven ble utvidet til å gjelde hatefulle ytringer mot homofile i 1981, og i forkant av debatten på Stortinget i 2021 om å ta inn kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet i lovteksten. Et flertall på Stortinget understreket at bestemmelsen ikke skulle innskrenke trossamfunnenes fortolkninger av egne religiøse tekster, og at religiøse ytringer ikke skulle straffes. Samtidig ble det i en innstilling fra justiskomiteen påpekt at «utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser overfor transpersoner, og utsagn som innebærer en grov nedvurdering av transpersoners menneskeverd, er eksempler på ytringer som, som følge av lovendringen, vil rammes av straffeloven § 185». Dette gjelder også ytringer som finner sted innenfor rammen av et trossamfunn, og det samme vil for eksempel gjelde religiøse privatskoler.

I 2005 ble det tatt inn en presisering om at forbudet mot diskriminerende eller hatefulle ytringer også omfatter «bruk av symboler». Som eksempel på slik symbolbruk ble det vist til hakekors og Hitler-hilsen.

Straffelovens § 185 må ikke forveksles med lovgivning mot blasfemi. I Norge ble blasfemiparagrafen (Straffeloven 1902 § 142) opphevet i 2009. Lovbestemmelsen har ikke vært brukt siden saken mot Arnulf Øverland på 1930-tallet.

Dette argumentet utgår fra en idé om at liberale og demokratiske samfunns legitimitet avhenger av at borgerne står mest mulig fritt til å fremføre alle typer holdninger og ideer offentlig. Dersom staten intervenerer i den frie meningsdannelse ved å forby visse typer ytringer, vil dette bidra til å underminere legitimiteten til annen lovgivning.

Kritikere av dette synspunktet hevder at hatefulle ytringer i sin ytterste konsekvens bidrar til å underminere alle borgeres rett til formell likhet og liv i verdighet, og ofte fremsettes med et slikt forsett.

Argumentet her er at individer med minoritetsbakgrunn som utsettes for hatefulle ytringer har den samme formelle rett og mulighet til å ta til motmæle mot slike ytringer.

På den annen side hevdes det at dette overser maktforhold som gjør at noen borgere er mer utsatte for hatefulle ytringer enn andre. Disse borgerne kan ha færre ressurser til å ta til motmæle, samtidig som hatefulle ytringer som regel ikke er fremsatt i en form som inviterer til å komme med motsvar.

Trykkokerargumentet går ut på at dersom hatefulle holdninger eller ideer ikke fritt får komme til uttrykk i form av offentlig fremsatte ytringer, risikerer man at de som holder dem vil ty til andre metoder, og i ytterste konsekvens vold.

På den annen side hevdes det at det er forskningsmessige holdepunkter for at rasistiske ytringer og rasistisk vold faktisk er nært forbundet med hverandre, og at det er svært begrensede forskningsmessige holdepunkter for at hatefulle ytringer i offentligheten fører til mindre rasistisk vold.

Det blir ofte hevdet at dersom rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer bare kommer til uttrykk offentlig, så vil de bli avslørt som det de er av mange.

På den annen side fremholdes det at det er lite som tyder på at individer med rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer lar seg påvirke i nevneverdig grad av rasjonelle motargumenter, og mye som tyder på at evnen og viljen til å karakterisere holdninger, ideer og ytringer som rasistiske er begrenset i de fleste samfunn.

Dette argumentet tar ofte utgangspunkt i rettstilstanden i konkrete land. På dette punktet er tilhengerne og motstanderne av lovgivningen gjerne enige: Det er lite som tyder på at eksistensen av § 185 og håndhevelsen av denne har hatt mye å si for den faktiske utbredelsen av hatefulle holdninger, ideer og ytringer i Norge.

Men tilhengerne av lovgivningen vil ofte hevde at dens hensikt er å sende et signal om at samfunnet ikke finner slike holdninger akseptable. Det er få, om noen, som tror at rasistiske og/eller diskriminerende holdninger og ideer lar seg «utrydde» ved lov.

En innvending mot anvendelsen av straffeloven § 185 er at bestemmelsen ikke rammer de farligste ytringene. Ytringsfrihetskommisjonen 2022 uttalte blant annet:

«En ressurssterk og veltalende rasistisk ideolog kan være farligere enn en mindre språkmektig «hverdagsrasist». Men den veltalende og mer innflytelsesrike blir ikke nødvendigvis like lett dømt i retten. Den som behersker bruk av såkalte «hundefløyter» og kodet språk, vil som regel unngå straff. I tillegg har politiske ytringer et særskilt vern. Dermed kan mer øvede medlemmer av Stopp islamiseringen av Norge (Sian) gå fri, mens en pensjonist som skriver «korrupte kakerlakk» i et kommentarfelt kan bli dømt.»

I senere tid er det rettet økt oppmerksomhet mot at straffeloven § 185 kan ha sosialt skjeve virkninger. Ytringsfrihetskommisjonen stilte blant annet spørsmålet: «Er det slik at mindre ressurssterke og språkmektige personer og personer med psykiske lidelser dømmes oftere for hatytringer?» Erfaringer fra Oslo politidistrikt kan tyde på dette. Kommisjonen etterlyste mer forskning som kan si noe om den eventuelle sosiale slagsiden av hvordan straffeloven § 185 praktiseres.

I Kjuus-saken opprettholdt Høyesterett en dom mot lederen av partiet Hvit Valgallianse, advokaten og høyreekstremisten Jack Erik Kjuus (1927–2009) fra Oslo tingrett på 60 dagers betinget fengsel og 20 000 kroner i bot. Bakgrunnen for den opprinnelige tiltalen mot Kjuus var at han som leder for Hvit Valgallianse i partiets valgprogram hadde tatt til orde for at barn adoptert fra utlandet til Norge måtte steriliseres. Høyesterett mente at det fremgikk av konteksten at det dreide seg om adopterte barn med annen hudfarge, og fant blant annet at Kjuus ved å fremholde disse synspunktene i realiteten hadde tatt offentlig til orde for etnisk rensing av en bestemt gruppe norske borgere.

Høyesteretts håndtering av Sjølie-saken førte til at FNs rasediskrimineringskomité i etterkant konkluderte med at norske myndigheter hadde krenket rasediskrimineringskonvensjonen på grunn av manglende pådømmelse av hatefulle ytringer. I denne saken ble Boot Boys-lederen Terje Sjølie frifunnet for antisemittiske ytringer av et flertall i Høyesterett. Sjølie ble blant annet anmeldt for at han under en nynazistisk demonstrasjon til minne om den tyske nazilederen Rudolf Hess i Askim i 2002 uttalte at «hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker».

Etter en klage til FNs rasediskrimineringskomité fra Det Mosaiske Trossamfund i Trondheim og Oslo og Antirasistisk Senter i Oslo fant komiteen i 2005 at norske myndigheter på grunn av Norges Høyesteretts frifinnelse hadde brutt artikkel 4 og 6 i FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Justis- og politidepartementets lovavdeling utarbeidet i etterkant av komitéuttalelsen et rundskriv der det nærmere forholdet mellom daværende § 135a og komiteens uttalelse ble belyst. Det ble vist til ulike lovendringer som innebar et skjerpet innhold i § 135a sammenlignet med det som hadde vært situasjonen før domsavsigelsen. Videre ble det uttalt at rasediskrimineringskomiteens uttalelse «vil være en sentral rettskilde ved tolkningen av straffeloven § 135a».

I etterkant av Sjølie-saken ble Grunnloven § 100 om ytringsfrihet endret ved stortingsvedtak av 30. september 2004. I komitéinnstillingen stilte flertallet seg positive til at den endrede grunnlovsbestemmelsen ga «rom for en viss skjerping av vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer».

I 2007 fant Høyesterett Tore Wilhelm Tvedt (1943–) skyldig i overtredelser av straffeloven 1902 § 135a. Bakgrunnen for Tvedt-saken var at Tore Tvedt, mangeårig leder av organisasjonen Vigrid, i et intervju med VG i 2003 erklærte at «jøder var parasitter, ikke mennesker» og som sådan skulle «renskes ut» av landet. Tvedt hadde opprinnelig blitt idømt 45 dagers betinget fengsel for brudd på § 135a i tingretten, men ble deretter frifunnet av lagmannsretten. Høyesterett opphevet lagmannsrettens frifinnelse. Høyesteretts uttalelser i dommen tydeliggjorde at det etter Sjølie-saken hadde funnet sted en utvidelse av anvendelsesområdet til straffeloven § 135a.

Det var Hoaas-saken i 1975–1976 som først førte til at straffeloven 1902 § 135a ble tatt i bruk i Norge. Saken hadde sin bakgrunn i fremveksten av en ny generasjon nynazister i Norge på 1960- og 1970-tallet. Olav Peder Georg Hoaas (1936–) var lektor med utdanning i historie, engelsk og kristendom fra Universitetet i Oslo. Hoaas, som etter fullførte studier ble lektor ved Stokmarknes videregående skole i Vesterålen, var en sentral ideolog i det norske høyreekstreme miljøet. Han ble i desember 1975 tiltalt under straffeloven 1902 § 135a på bakgrunn av uttalelser han hadde gitt til VG og Dagbladet i mai og juni 1975, hvor han blant annet ga uttrykk for Holocaust-fornektelse (at Holocaust ikke hadde funnet sted) og også tok til orde for å tvangsdeportere norske jøder, fremmedarbeidere og andre såkalte «rasefremmede» fra Norge.

Hoaas ble i august 1976 dømt til 5000 kroner i bot og 120 dagers betinget fengsel. Dommen mot Hoaas ble i november samme år opprettholdt av Hålogaland lagmannsrett, og stadfestet av Høyesterett i februar 1977. Dommen mot ham, og vedvarende klager fra elever ved Stokmarknes videregående skole på at han fremsatte rasistiske påstander i undervisningssammenheng, var foranledningen for at fylkesskolestyret i Nordland etter oppfordring fra Kirke- og undervisningsdepartementet i oktober 1978 fattet beslutning om å si opp Hoaas fra hans lektorstilling med umiddelbar virkning. Hoaas forsvant etter dette fra den bredere norske offentlighet, men fortsatte sin virksomhet som nynazistisk skribent.