dirigent

I mindre orkestre kan dirigenten være en av musikerne, og lede det fra sin plass ved pianoet, trommesettet eller fra et annet instrument. Dette gjelder i dag ofte for ensembler som spiller til teaterforestillinger og for underholdningsorkestre, for eksempel på radio eller TV. Denne rollen kalles ofte kapellmester.

I Skandinavia, Tyskland og Nederland er dirigent den vanligste betegnelsen på en som leder et større orkester, mens kapellmester brukes om lederen av et mindre orkester. På finsk er dette ordet (kapellimestari) den gjengse betegnelsen på dirigent, og noen symfoniorkestre i Tyskland har Kapellmeister som offisiell tittel på sjefdirigenten.

Storband innenfor jazz blir av og til ledet fra pianoet. I kammerorkestrene innenfor den klassiske tradisjonen er ofte solisten eller konsertmesteren også dirigent.

Dirigenten står vanligvis på et lite podium og har partituret foran seg. Det viktigste virkemiddelet er hendene. Musikkens tempo, taktart, dynamikk og rytmiske tyngdepunkter angis tradisjonelt med høyre hånd, mens venstre hånd og dirigentens blikk og holdning for øvrig angir detaljer og musikkens karakter.

Håndbevegelsene som kreves varierer med hva slags musikk som fremføres. I samtidsmusikken kreves det ofte helt andre former for tegn og anvisninger enn i tidligere tiders musikk. Bevegelsene er også i stor grad individuelle og kan variere mye fra dirigent til dirigent; enkelte dirigenter bruker store og uttrykksfulle bevegelser og hele kroppen, mens andre har få og subtile bevegelser.

Mange dirigenter bruker en taktstokk (dirigentpinne), en tynn pinne av tre eller kunststoff. Den forstørrer håndbevegelsene og gjør dem lettere å lese for orkestermusikerne. Enkelte dirigenter, også av store symfoniorkestre, dirigerer uten en slik taktstokk.

At noen slår eller tramper takten for å lede de andre har vel vært praktisert like lenge som det har eksistert musikk som skal spilles av flere.

Middelalderens kirkelige kormusikk ble ledet av dirigenter. Musikksjefene ved fyrstehoffene i Europa var forventet både å kunne komponere musikk og å kunne lede musikerne i fremførelser.

Fra middelalderen og frem til første halvdel av 1700-tallet benyttet man mange steder en stav, opptil 2 meter lang, som man dunket mot gulvet for å angi musikkens metrum. Fra 1600-tallet ble det vanlig at dirigenten ledet ensemblet fra cembaloen, eller at konsertmesteren ledet ensemblet fra sin plass blant førstefiolinene og indikerte takt, rytme og frasering med fiolinbuen.

Da operaen vokste frem på 1600-tallet bød den på spesielle utfordringer. I operahusene kunne det være to dirigenter, en som ledet orkestret og en som ledet sangerne fra cembaloen. På 1700-tallet og inn på 1800-tallet ble forestillingene på La Scala-operaen i Milano ledet av konsertmesteren. Ved operaen i Dresden på begynnelsen av 1800-tallet stod dirigenten rett foran scenen, vendt mot solistene, men med ryggen til orkesteret.

• Kapellmester
• Symfoniorkester
• Kor
• Storband