Den som gjennom instruksjon og fremføring holder sammen og leder kunstnerisk et orkester eller et kor. I tradisjonell musikk angis med taktslag i høyre hånd musikkens tempo, taktart, dynamikk og rytmiske tyngdepunkter, mens venstre hånd og dirigentens holdning for øvrig angir finere foredrag, detaljer og musikkens karakter. I samtidsmusikken kreves det ofte helt andre former for tegn og anvisninger for å realisere en komposisjon.

Det har eksistert dirigenter opp gjennom hele musikkhistorien, men måten å utføre kunsten på, og dirigentens sosiale status, har skiftet. Frem til 1600-tallet støtte dirigenten gjerne en stav, opptil 2 m lang, mot gulvet for å angi musikkens metrum (tactus), som kunne være annerledes enn den egentlige musikalske rytme. Fra 1600-tallet ble det vanlig å lede orkestermusikk fra cembaloen (cembalisten var gjerne komponisten selv) eller fra førstefiolinplassen (konsertmesteren). Først på begynnelsen av 1800-tallet fikk vi dirigenter i vår forstand av ordet, som ledet ved bruk av dirigentpinne. Den moderne, spesialiserte dirigenttypen vokste frem i annen halvdel av 1800-tallet, i takt med komposisjonenes mer nyanserike og varierte preg.

Mens 1800-tallets stjernedyrkelse innen konsertlivet først og fremst var knyttet til solistene, er den rollen i dag i vesentlig grad overtatt av de store dirigentnavn, som ofte på samme tid er knyttet til flere av verdens ledende orkestre. Blant 1900-tallets dirigentstjerner kan nevnes Arturo Toscanini, Bruno Walter, Wilhelm Furtwängler, Thomas Beecham, Herbert von Karajan og Leonard Bernstein. Til 1990-årenes store dirigenter hører navn som Georg Solti, Carlo Maria Giulini, Carlos Kleiber, Colin Davis, Claudio Abbado, Mariss Jansons og Simon Rattle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.