digitale rettighetssystemer – IT

Digitale rettighetssystemer, eng. digital rights management (DRM), systemer med programvare og filformater for å verne opphavsretten til digitalt formatert innhold distribuert over Internett, som programmer, filmer, musikk og bøker. Programvaren på tjenersiden er gjerne kombinert med systemer for utbetaling av royalty. DRM har fått særlig oppmerksomhet i forhold til musikk i forbindelse med ulovlig distribusjonen av beskyttet materiale gjennom fildelingssystemer på Internett.

Bruk av DRM innebærer gjerne at innhold distribueres med kopibeskyttelse, det vil si med begrensninger for hvordan filen kan kopieres. Når filen behandles i strid med reglene i DRM-systemet, for eksempel ved kopiering til en annen maskin enn den filen første ble lastet ned på, skal DRM-programvaren sørge for at filen ikke kan spilles eller vises.

Reglene i tidlige DRM-systemer vakte mye motstand blant publikum. De gjorde det umulig å kopiere filer til personlig bruk, eller låne ut et ens eget eksemplar til andre, og vanskeliggjorde lovlig bruk av materialet. Krypteringseksperter peker dessuten på at teknologien neppe kan løse problemet med ulovlig massekopiering av opphavsrettsbeskyttet innhold («piratkopiering»), ettersom det ikke finnes gangbare krypteringssystemer som ikke lar seg knekke. USAs nasjonalforsamling vedtok i 1998 loven Digital Millennium Copyright Act som gjør det ulovlig å omgå kopibeskyttelse.

I Europa (EU) ble det innført et forbud mot å omgå teknisk beskyttelse av opphavsrettslig vernet materiale i det såkalte Infosoc-direktivet (direktiv 2001/29/EC), som ble gjort til en del av norsk lov ved endringene i åndsverkloven i 2005. I Norge er teknisk beskyttelse regulert i åndsverkloven §§ 53a, 53b og 53c.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.