dialekter i Norge (inndeling)

Et grunnleggende skille innenfor det norske dialektområdet er forskjellen mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk. Dette skillet faller i Sør-Norge sammen med det geografiske skillet Langfjella setter. Hovedkriteriet for forskjellen gir jamvektsloven. Den sier at i østnorsk er de trykklette vokalene a, u og i blitt svekket til e i ord med lang rotstavelse i norrønt, men har bevart sin kvalitet i ord med norrøn kort rotstavelse. I trøndersk har vi en parallell utvikling, men her er vokalen blitt helt borte i ord med lang rotstavelse i norrønt (apokope). I dagens norske dialekter er alle trykksterke rotstavelser lange. At østnorske og trønderske dialekter i dag har kløyvd infinitiv, vil si at de har to forskjellige infinitivsendelser i samme dialekt. Dette har som nevnt sin bakgrunn i jamvektsloven. Typeeksempel på kløyvd infinitiv i østnorsk: værra, leva, men skrive, kaste, bite. I trøndersk (indre strøk) heter det vårrå og låvvå, men kast og bit.

I vestnorsk og nordnorsk har ikke lengdeforskjellen i den norrøne ordrota hatt noen slik virkning. Østnorske motsetninger, som mellom infinitiv bite og leva, eller substantivformer som en granne mot en hana og ei vise mot ei viku, finnes ikke i vestnorsk og nordnorsk. Etter jamvektsloven går grensen mellom østnorsk og vestnorsk fra Langesundsfjorden, gjennom det sørvestlige Telemark, følger Langfjella og går mellom Romsdal og Nordmøre.

I det meste av norsk talemål har vi to tonelag, (tonem 1 og tonem 2). Tonelaga kan skille ord fra hverandre, jamfør ordparet bønder (tonem 1, fleirtal av bonde) og bønner (tonem 2, fleirtal av ei bønne).

Tonegangen (musikken) er et viktig skillemerke mellom østnorske/trønderske og vestnorske/nordnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Det gjelder i ord av typen sola, boka, døra og så videre. Dette er tonem 1-ord. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytonedialekter). Østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtonedialekter). Skillet mellom vestnorsk og østnorsk tonegang går ved Lillesand.

Et annet språklig skille mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk gir uttalen av l. I østnorsk og trøndersk finnes den spesielle l-lyden som blir kalt tjukk l. Denne lyden dannes ved at baktungen er hevet, og tungespissen blir bøyd oppover mot munntaket for så å gjøre et raskt slag mot tannfestet framme i munnen. Tjukk l brukes både for gammelnorsk l i ord som dal, sol, blod og Ola, og for gammelnorsk rð i ord som gard, hard, jord og ferdig. Grensene for de to tjukk l-typene faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de det samme området. Vestnorsk og det meste av nordnorsk har ikke tjukk l.

Etter de tre nevnte hovedkriteriene er det stort samsvar mellom de nordnorske og de vestnorske dialektene. Nordnorsk har ikke jamvektssystemet og bare sørlige deler av Nordland har tjukk l. Nordnorsk har høytone som de vestnorske dialektene.