Johannes Brahms

Johannes Brahms

Johannes Brahms
Av /※.

Ein deutsches Requiem er et verk av Johannes Brahms for orkester, kor og solister, komponert i 1865–1868. Brahms reviderte verket i 1869 til en versjon med firhendig klaver i stedet for orkester. Teksten er hentet fra Bibelen i Martin Luthers oversettelse. Brahms valgte selv ut bibeltekstene. Brahms oppførte en seks satsers versjon av verket i 1868, men komponerte ytterligere en ny syvende sats kort etter. Uroppførelsen av det fullstendige «Ein deutsches Requiem» bestående av syv satser fant sted i 1869.

Faktaboks

Uttale
dˈåitʃəs -

Tittelen

Første gang man støter på en formulering som inneholder tittelen «Ein deutsches Requiem» er i et brev fra 1865 fra Brahms til Clara Schumann der han forteller at han planlegger et verk som skal bli «eine Art deutsches Requiem» (skal bli et slags tysk rekviem). Med termen «tysk» var han i hovedsak opptatt av at teksten skulle være på tysk, men uten at tanken på noen måte var å begrense publikum bare til et tysk publikum. Til Bremen-katedralens direktør, Carl Marin Reinthaler (1822–1896), ga Brahms uttrykk for at han gjerne hadde kalt verket «Ein menschliches Requiem» (Et menneskehetens rekviem).

Bakgrunn og uroppførelse

Brahms’ mors død i februar i 1865 kan ha vært en opptakt til at Brahms begynte å komponere et rekviem. Ved slutten av april 1865 hadde han ferdig 1., 2. og 4. sats. Den opprinnelige planen var at verket skulle bestå av seks satser og de seks satsene – satsene 1–4 og 6–7 i den endelige versjonen på 7 satser – ble uroppført i Bremen-katedralen på Langfredag 10. april 1868. Oppførelsen ble dirigert av Brahms selv og med Julius Stockhausen som baryton-solist. Konserten ble en stor suksess – oppførelsen resulterte i et vendepunkt i Brahms’ karriere. Men Brahms var tydeligvis ikke helt fornøyd, for i mai 1868 komponerte han ytterligere en sats til, en sats for sopran-solo, kor og orkester. Denne satsen ble fremført første gang med Ida Suter-Weber som sopran-solist med Friedrich Hegar som dirigent for Tonhalle Orchester i Zürich. Den endelige versjon av «Ein deutsches Requiem» med syv satser ble uroppført i Leipzig 18. februar 1869 med Carl Reinecke som dirigent for Gewandhaus-orkestret og Gewandhaus-koret med solistene Emilie Bellingrath-Wagner og Franz Krükl.

Verkets grunntanke

Tekstutvalget avspeiler Brahms’ lutherske tro. Spesielt fremheves troen på at det er mulig å overvinne døden og dødens virkning, en forestilling som ikke fremheves like tydelig i den vanlige katolske dødsmessen. Til dette kommer at Brahms fremhever de etterlevende og deres sorg.

Et katolsk rekviem begynner med bønn for de døde: «Requiem aeternam dona eis Domine» (Gi dem evig hvile, Herre) og har som sitt sentrum bønn for de døde. «Ein deutsches Requiem» har sitt fokus på de levende og begynner med at de som sørger vil få trøst: «Selig sind die da Leid tragen, denn sie sollen getröstet werden» (Salige er de som sørger; for de skal trøstes). Dette grunntemaet – fra angst til trøst – gjentas i alle satsene bortsett fra sats fire, og den avsluttende satsen, sats sju. Selv om Gud er kilden til all trøst, så gjennomsyres «Ein deutsches Requiem» først og fremst av empatisk humanisme. Som en naturlig konsekvens av dette synes Brahms å ha unngått tekster med dogmatiske uttrykk og uttrykksformer.

Verkets struktur

Grunnen til at Brahms komponerte den syvende satsen i tillegg til de opprinnelige seks satsene, kan ha vært fordi han ønsket å få frem en tilnærmet symmetri med fjerde sats som verkets kjernesats med teksten «Wie lieblich sind deine Wohnungen, Herr Zebaoth!» (Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud!). Første og syvende sats er musikalsk to langsomme satser, mens satsene to og seks begge er musikalsk svært dramatiske. Tredje sats er for baryton-solo og kor, femte sats er for sopran-solo og kor, mens fjerde sats er for kor og orkester. Til forskjell fra barokkens oratorier anvender ikke Brahms selvstendige solo-arier, men lar solistenes partier bli inkorporert i den musikalsk-tematiske strukturen.

Inspirert av Beethovens symfonier og den indre sammenhengen som kommer til uttrykk i Beethovens større instrumentale verk, kan man merke at Brahms har latt et slags ledemotiv bli et gjennomgående motiv gjennom hele «Ein deutsches Requiem» – alle satsene hører sammen. Brahms’ grunnmotiv består av en stigende stor ters fulgt av et stigende halvtonetrinn – for eksempel i første satsen med korets aller første innsats: f—a—b. Motivet er gjennomgående i hver sats og er et grunnmotiv i hele verkets tematiske materiale.

Instrumentasjon

Foruten to solister – sopran og baryton – og blandet kor viser «Ein deutsches Requiem» følgende instrumentasjon: 1 pikkolofløyte, 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 1 kontrafagott, 4 horn, 2 trompeter, 3 tromboner, tuba, timpani, strykere og harpe (minst to harper skriver Brahms i partituret) samt orgel.

Brahms bibeltekster fra Martin Luthers bibeloversettelse

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg