Determinisme, læren om at alt som skjer er strengt årsaksbestemt (determinert). Representanter for ulike former av determinisme er Spinoza, Holbach og Pierre Simon Laplace. En teologisk form for determinisme er predestinasjonslæren, som hevder at alt som skjer, er bestemt (planlagt, tilsiktet) på forhånd.

Determinisme brukes ganske spesielt i moralfilosofien om standpunkter som benekter at mennesket har viljesfrihet og hevder at alle handlinger og beslutninger er virkninger av årsaker som på forhånd foreligger i eller utenfor mennesket. Mange filosofer har ment det er nødvendig å benekte determinismen fordi mennesket ellers ikke kan ha ansvar for sine handlinger. Tilhengere av determinismen har argumentert med at menneskets følelse av ansvar og frihet er en illusjon, at alle handlinger og beslutninger er determinert av årsaker utenfor vår kontroll, og at følelsen av frihet og så videre skyldes manglende kunnskap om de motiver og årsaker som styrer beslutning og handling.

Problemet om determinisme og viljesfrihet er et av de vanskeligste i filosofien. Det er også et klassisk problem som kan følges tilbake til antikken. Hos den greske filosof Demokrit finner vi en gjennomført mekanisk determinisme. Hos Augustin på 300-tallet evt. er problemet sentralt, og har vært det hos mange senere filosofer, for eksempel Kant.

Sin moderne form fikk determinismen i forbindelse med nyere naturvitenskaps gjennombrudd. Fra et naturvitenskapelig standpunkt synes det rimelig eller til og med nødvendig å anta at om vi har fullstendig viten om et systems (for eksempel verdens) tilstand ved et gitt tidspunkt – det vil si viten om alle virkende årsaker i systemet og de lover de virker etter – så vil vi også kunne forutsi alle fremtidige (og fortidige) tilstander (virkninger) i systemet. For eksempel illustrerer beregningen av tidligere og kommende solformørkelser determinisme i vårt eget solsystem.

Problemet er like uløst og levende i vår tids filosofi. Moderne språkfilosofiske og semantiske synsmåter understreker imidlertid betydningen av mennesket som fri språkbruker. Hva vi bruker språket til å si, kan ikke forutsies som determinert (forhåndsbestemt) av årsaker. Språkhandlinger som det å hevde, benekte, spørre, befale, love, betvile, klandre og så videre er sentrale og viktige handlingstyper i ethvert menneskes liv, som vi også faktisk blir, og ønsker å bli, holdt ansvarlige for.

Motsatt av determinisme: indeterminisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. november 2013 skrev Jacqueline Kouneva

Når ble denne artikkelen skrevet? Skal henvise til denne linken, men finner ingen årstall fra publiseringen.

27. november 2013 skrev Georg Kjøll

Hei Jacqueline. På alle artiklene skal det være en egen knapp ved siden av forfatternavnet ('sitér denne artikkelen') som du kan trykke på og få info om når den er revidert hva du skal skrive.



På denne oppføringen får du da oppdatoen 10. november 2011. Forslag til siteringstekst er: "Tjønneland, Eivind. (2011, 10. november). Determinisme: filosofi. I Store norske leksikon. Hentet 27. november 2013 fra http://snl.no/determinisme%2Ffilosofi."



Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.